Kaare Johansen Blogg

Nytt forsøk på moskus.

2012-01-30T18:59:00.002+01:00

Kjørte opp til Hjerkinn også denne helgen. Klarte ikke helt å akseptere at forrige helg ble en bomtur. Yr spådde vind og litt snø så forholdene var slik jeg ønsket meg dem.

Siden Dovre var stengt på torsdag kveld, stoppet Henrik og jeg på Folldal for natten. Tidlig opp, en liten kjøretur og så bar det inn over Tverrfjellet på truger i liten kuling og drøye ti blå. Der skulle det stå dyr i følge noen kjente fotografer. Vi fant masse spor på toppen, men dyrene var borte. Sikten var etter hvert grei, så vi kunne bruke kikkert. Det hjalp ikke, klarte ikke å se noe som skilte seg ut fra stein eller noe som beveget seg over de store hvite sneflatene. Frustrerende!!
Den kjente pavillliongen til Snøhetta hadde ikke flyttet på seg. Den er forresten kåret til "World Display Building of the year" av World Architecure Festival i Barcelona. Pavilliongen var stengt, så det var bare mulig å beskue den utenifra. Jeg har forresten hørt at den som får et bilde av en moskus som slikker bygget får en premie av arkitektkontoret. Vet ikke om det stemmer, men det er kanskje verdt et forsøk.

Lørdag var det en ny dag med nye muligheter. Optimismen var igjen på topp, så denne gangen forsøkte vi et nytt fjell, Høgsnyta. Samme rute som sist, opp bjerkelia, rundt kanten og på kryss og tvers over toppen. Igjen samme resultat som på fredagen, masse spor, men ingen dyr.

Det var bare å innse at også denne turen var uten fotomessig ressultat. Herlige turer i høyfjellet, men kameraet hadde bare tjent som vekt i sekken for å komme i form. Ikke helt unyttig det heller.

Dovrefjell er jo et sted uten lys etter solnedgang, så siden det klarnet opp, tok vi noen bilder med lang lukketid. Noe må man jo finne på.

Motivasjonen var ikke heltpå topp for å dra på nytt innover i fjellet mot Kolla eller Nystuguhø som vi hadde sett en flokk på toppen av. Det ble fossekall på veien hjem, denne gang i nesten -20 grader.

Skal jeg få moskus i vinterfjellet denne sesongen så må det bli etter at jeg har vært hos Ketil og fotografert hare. Der har vi kjentmann så det blir ikke bomtur.

Takk for en trivelig tur, Henrik!

Forsøk på moskus.

2012-01-22T23:12:00.000+01:00

Jeg har klaget over at vinterbildene har uteblitt i år. Denne helga skulle det bli en endring på det, lett snø og bris spådde Yr på Hjerkinn. Fine forhold for å få bilder av moskus, tenkte jeg.
Fredag etter jobb la jeg i vei, og gradestokken viste -22 i det jeg passerte Dovre. Det var godt at første natta var på Furuhaugli Campinghytter. Neste morgen var det bare å pakke utstyret og legge i vei innover i fjellheimen. Temperaturen var steget til bare -12, så det var greit å holde varmen oppover bjørkelia fra Kongsvold Fjellstue. Etter drøye to timer var det bare å sette opp teltet ved foten av Høgsnyta, merke posisjonen på GPS'en og fortsette innover i fjellet.
Så masse spor etter moskus rundt omkring på toppen, men ingen dyr. Bare et par ryper. Med kun ca 30 m sikt var det som å lete etter nåla i høystakken og ikke overraskende ble det ikke bilder av moskus lørdag.

Lang kveld og natt i teltet, og så ett nytt forsøk. Yr hadde spådd oppklarnende utover dagen, men skydekket lå lavt så sikten var ikke mye bedre søndag heller. Kort sagt, ny runde rundt toppen og denne gangen ikke et spor i nysnøen etter moskus, kun rev og hare hadde beveget seg. På tross av den mørke fargen er ikke moskus de letteste å oppdage vinterstid når de ligger nedsnødd. Kort sagt, en ny dag uten å finne moskus. Med andre ord: Bomtur.
Jeg fikk i hvertfall brukt teltet og testet de store og lange teltpluggene for snø. Det fungerte bra, så ingen grunn til å la være å forsøke en gang til. Det er vel en fordel å finne dyrene før snøværet kommer så man i hvertfall leter på riktig sted.
Så etter en kopp kaffe og ei skive i teltet var det bare å pakke sammen utstyret og sette nesa hjemover.

Fossekall

2012-01-15T17:04:00.000+01:00

Januar er snart over og vi har ikke hatt en skikkelig kuldeperiode. Enkelte synes det er greit nok, men noen skikkelige bilder med frostrøyk har det ikke blitt. Får vente til neste år med det.
Har også forsøkt meg på en dag i et skjul for å fotografere kongeørn, men heller ikke det slo til. Ikke en fugl kom innom, bare ravn og skjære. Dårlig start på et nytt fotoår.

Jeg må jo få luftet kameraet litt, så det ble litt kortreist foto i helga. Ganske enkelt, fossekall. Heller ikke her ved bekken fra Årungen, var det særlig med snø og is langs bredden. Bildene bærer vel mer preg av å være tatt på senhøsten enn i midten av januar. Det er ikke så mye å si om turen, så bildene får tale for seg selv.

God Jul og Godt Nytt År

2011-12-22T22:29:00.000+01:00

Ett år til er snart over. I 2011 ble det turer til Sri Lanka, Japan og Kenya utenfor Norge i tillegg til en normal aktivitet her hjemme. Summa sumarum ble det mange bilder som fort fyller opp hard-disken. Det er også en av gledene ved å ha vært på tur, bare sitte og minnes mens man blar seg gjennom alle filene.

Jeg skal ikke lage noen kavalkade over året som snart er historie, men kun trekke frem det bildet som jeg fikk gull med i Villmarksliv sin fotokonkuranse.

Det blir også neste år nye turer i inn- og utland så jeg vil også holde det gående i 2012. Til slutt vil jeg ønske alle som er innom bloggen:

God Jul og Godt Nytt År

Østensjøvannet

2011-12-17T20:29:00.000+01:00

Nå nærmer julen seg og temperaturen er på vei nedover mot den blå delen av skalaen. Isen begynner å legge seg på vannet og fuglene som er igjen har mindre og mindre åpent vann å svømme rundt i. Fuglene samles der det er åpent vann, det vil som oftest si der det er strømning i vannet
Jeg vet ikke hvor mye mat de finner på egen hånd, men det varierer sikkert. De som holder til i Østensjøvanner tror jeg er avhengig av foring, dvs brød folk kommer med. De fuglene som er igjen her, er definitivt langt mindre sky enn de er om sommeren.

Denne helga fikk vi besøk av barnebarn, så da tok jeg han med på helgens foring. Tydelig artig, og fuglene fikk ikke alt. Noe gikk også ned i egen munn. Det ser vel litt skummelt ut med disse store fuglene på så kloss hold. Ville de bite litt i den lille hånda? Mamma passet på at det ikke skulle skje, og at gutten heller ikke skulle ramle ut i vannet.

Det blir ofte litt liv i andeflokken når man kaster ut en neve brødbiter. Krangelen blir nok kraftigere når temperaturen faller langt under frysepunkte ut over vinteren.

Kan bare anbefale at man i stedet for å kaste brød i søppla, skjærer det opp i biter og forer fuglene. Det er trivlig og unger synes det er morsomt å komme så nært fuglene.

Mølen og Kurefjorden.

2011-12-06T21:13:00.001+01:00

Nå begynner jeg å komme ajour med bloggen, men jeg ligger langt etter i å rydde på harddisken. Får vel håpe at det skal bli noe bedre tid i løpet av vinteren, men jeg er ikke sikker. Kalenderen begynner å fylles opp med planer.

Sist helg hadde bror min og jeg tenkt å ta en tur til Kurefjorden, en bukt som ligger litt sør for Moss, for å fotografere ender. Været satte en stopper for det, så i stedet ble det en tur til Mølen. Første fuglen som vi traff på var ikke noe jeg likte, en alkekonge som hadde blåst på land. Der har ikke de store sjansen til å finne tilbake til det rette element og konsekvensen er uunngåelig dersom ingen bærer den tilbake i det våte element.

Da vi kom over haugen og fikk se sjøen, var det nok hva en østlending vil kalle grov sjø, men en kan vel ikke skryte på seg slikt i Oslofjorden. Jeg måtte imidlertid prøve meg på litt landskap også denne helga. Om ikke sjøen var så grov, var det masse skum der bølgene slo inn over rullesteinen.

Solnedgangen ble i hvertfall fin og vinden løyet etter hvert. Så på søndag skulle vi forsøke oss på ender i Kurefjorden. Jeg skulle forsøke mitt flytende fotoskjul i sjø for første gang. At temperaturen var noen få røde og vannet like så, fikk stå sin prøve.

Jeg gjorde flåten klar, satte på kamuflasjenettet, skiftet til våtdrakt og så var det bare å komme seg ut i det våte element. Vi hadde observert noen ender langt ute i fjorden, så jeg la i vei i den retningen. Da jeg nærmet meg der vi hadde sett endene svømme og dykke, var det tomt. Fuglene hadde fløyet.

Jeg svømte sakte rundt en lang stund og håpet at taktikken med å ligge rolig skulle virke som den ofte gjør på land. Ikke denne gang, det var bare ei kobbe som kom og holdt meg med selskap en kort stund. Til slutt gav jeg opp denne taktikken og la på svøm med vinden i ryggen innover i fjorden.

Problemet var det samme. Endene lettet på for langt hold, så etter hvert måtte jeg gi opp forsøket. For å komme tilbake til utgangspunktet måtte jeg nå svømme mot vinden. Vindfanget var ikke ubetydelig, så farta ble ikke stor. Det tok lang tid!!!!!

Jeg kom meg tilbake i grevens tid før det ble mørkt. Fire timer i vannet, kalde bein og tendenser til krampe i leggene. Det er nok alt for lenge siden jeg har svømt så lenge med slikt utstyr. Må nok legge flåten i opplag til isen går. Den egner seg nok bedre i små innsjøer, mindre sjø og kortere avstander. Skal ikke så mye til før bølgene slo inn over "baugen"

Finnskogen

2011-12-02T18:20:00.001+01:00

Sist helg var det noen ivrige fotografer som under navnet "Foto og Tur" arrangerte en helgetur til Mattlia rett over grensa til Sverige. Det ble både en trivelig tur og litt fotografering. Landskapsfoto i urskog eller gammel granskog og av forfallende hus. Jeg har ikke forsøkt meg på den sjangeren tidligere. Forsøket ble vel preget av at det var både nytt og litt famlende. Skulle få linjer, farger og andre former til å spille sammen. Vet ikke helt hva jeg skal mene om dette forsøket. Dere får selv vurdere hva jeg har fått ut av det.

Første stopp ble i urskogen. Jeg hadde ventet tett granskog, men bildet var helt annerledes. Grantrærne tok over fra osp og bjørk, masse fallende trær som var mer eller mindre mosegrodde. Flere av de store trærne hadde blåst ned og tatt med seg rota. Alt dette gjorde at det kom mer lys ned i skogbunnen enn jeg hadde ventet.

Etter noen timer i skogen beveget vi oss litt inn i Sverige etter innkjøp av litt dagligvarer. Øyvind tok oss til en gammel finnplass. Det ble noen bilder også her av både "hele" hus og noen detaljer.

Søndagen valgte Kjell, Gro og jeg en ny runde i skogen fremfor en ny runde med gamle hus.

Helgen gikk fort med masse fotoprat og sosialt. Takk til alle for en trivelig helg!!

Hønsehauk og kongeørn på Flatanger

2011-11-28T18:36:00.001+01:00

Lørdag gjaldt det å komme seg opp i tide. Vi måtte være inne i skjulet før det ble lyst. Vel inne og med kameraene klare var det bare å vente på hauken. Lyset kom og med det meisene. Ekornet kom, ikke bare ett, men tre, nøtteskrika og .......

Dette var ikke det vi hadde ventet på, men hva skal man finne på for å få tiden til å gå. Dette var andre gang jeg satt i haukskjulet uten at noe dukket opp, så vi lurte på om det var noen vits i å fortsette å vente. Lyset ble dårligere inne i skogen. Sist gang kom hauken etter at vi hadde gått i skumringen, så det var ingen grunn til å gjenta historien. Imidlertid lurte vi på om vi skulle ta bilder av jerpa, som var dagens åte, og sende det til Ole Martin som et minne for dagen. Det ble bare en SMS ved totiden mens lyset begynte å bli borte. Det gikk ikke mange minuttene før han svarte og så kom hauken. Vi skulle få bildene våre. Ingen grunn til å gjennta Ole Jørgen sin iver og fyre i vei med lange serier og skremme fuglen. Vi skjøt bare enkeltbilder og hadde den i litt over en time. Da var ISO oppe i 5000 og lukketiden på 1/40 sek.

Etter å ha speidet en stund fløy den ned og satte seg på jerpa, men med ryggen til oss. Virket som om ekornene gjorde den litt nervøs, men til slutt var maten i fokus.

Etter å ha fått i seg mesteparten av maten, tenkte nok hauken at resten tar jeg med meg, men den gang ei. Byttet gikk ikke an å flytte. Øynene ble skarpe fordi den "hang" fast selv om lukketiden var alt for lang, 1/40 sek.

Siden hun ikke fikk med seg maten varte det ikke lenge før hun var tilbake i trærne rundt og så var forestillingen slutt for vår del. Det var bare å ringe Ole Martin og så var han der ganke raskt.

Søndag var det kongeørn, tidlig opp og en lang kjøretur hjem etterpå. Vi bestemte oss for å holde ut til fire tiden om nødvendig. Denne dagen måtte vi ikke vente lenge, ørna landet rett på åten før ni. Så da var det bare og begynne litt forsiktig igjen. Først var det å få i seg litt mat og så mågtte også dette byttet flyttes på .

Ørn på åte var ikke det jeg var ute etter, men litt flere ørner som slåss om åtet i et hvitt landskap med nysnø. Drømmen får leve videre.

Etter en time hadde også denne ørna fått nok mat, den stoppet knapt i toppen på ei av furuene før den kastet seg ut over dalen og siden så vi den ikke mer. Reven ble ov erlatt til nøtteskrika og kråkene.

Vi ble sittende til litt etter tre før vi ble hentet ut, fem timer uten at noe mer hendte. Det ble bare noen bilder av kråka i tretoppen. Stripene fra de tette regnbygene vi fikk ut over dagen gjør seg, skulle bare vært noen andre fugler med på bildene.

Dette ble, på tross av at ønskene når det gjelder motiver ikke gikk i oppfyllelse, en trivelig helg. Alltid trivelig å komme til Ole Martin og han gjør det som han kan for at oppholdet skal bli vellykket.

Havørn i Flatanger

2011-11-23T23:35:00.001+01:00

Det var andre helgen med foto, denne gangen måtte den utvides noe da bror min og jeg skulle ha tre dager hos Ole Martin, en dag på havet og to dager i skjul. Vi hadde 730 km hver vei. Turen oppover delte vi i to med første stopp på Dovre. Forsøkte med noen timer på leting etter fjellrev, men dengang ei. Det var bare å kjøre videre med uforrettet sak.

Første dag ble på Folla, da yr meldte svak bris og klar himmel. Ole Martin møtte oss litt før ti og så bar det ombord, rask klargjøring og ut på sjøen. Flatt hav og som vanlig varte det ikke lenge før måkene var på plass. De fikk som ventet servert en sekk med gammelt brød.

Vi hadde tatt godt på oss, men det tok ikke lange tiden før vi var nødt til å lette litt på antrekket. Dette var ikke det været jeg hadde forventet i Trøndelag i november! På veien ut benyttet vi sjansen til å knipse litt måker og andre sjøfugl. Artige former fra bølgene etter båten og med reflekser blir fine motiver. Disse formene med måkene på vannet synes jeg gjør seg best i S/V.

Foruten måker så så vi flere alkekonger. Vi kom ganske nære ved å la båten gli sakte mot dem mens de dykket etter mat. Har ikke sett disse små fuglene før, så det var også en opplevelse. Skjønner at de bare er på Folla om vinteren.

Vi hadde jo ikke kommet hit for å fotografere måker, men ørn. På veien til det første parets revir så vi flere ørn sitte på holmene og de fulgte med på hva som skjedde. Kom det en inntrenger var det bare å markere at dette området er mitt. Det ble ikke noen kamp, bare markering på denne tiden av året. Inntrengeren trakk seg fort ut av området.

Sist jeg var hos Ole Martin var vi fire eller fem i båten, så det var ikke sjanse til noe spesielt. Denne gangen ville jeg forsøke meg på lavt standpunkt og panorering. Jeg hadde tenkt å ta på meg våtdrakta, men det ble vadebukser og tørt tøy under. Langt mer behaglig enn det jeg hadde i tankene.

Første stupet ble med kort lukketid, 1/1250 sek og f-8,0. Det ble som Ole Martin påpekte, skal man få det lave standpunktet frem, kan man ikke være mange cm over vannflata. Den lave vinkelen på sola gjorde i hvertfall at undersiden av vingene fikk masse lys på seg.

Jeg ser det at skal man i praksis komme lavt nok må man ikke risikere å dyppe kameraet i sjøvann. Jeg ble våt på albuen, men det var ikke lavt nok for å få den effekten jeg var ute etter. Neste gang må jeg nok få til et forsøk med flåten min. Oppe i båten igjen tok Ole Martin oss til et par andre par. Litt andre bakgrunner og litt motlys. Uansett bilder, jeg blir ikke lei av å se disse fuglene på nært hold!

Den korte dagen gikk altfor fort. Ole Martin hadde levert varene og værgudene hadde vært med oss. Lørdag meldte yr økende vind, men sol fra klar himmel, og søndag skulle det bli overskyet med enkelte regnbyger. Planen var hønsehaukskjulet først og så kongeørn før vi kjørte hjem igjen. Dette hadde i hvertfall vært en bra start på helga.

Mår i vinterpels

2011-11-22T08:17:00.001+01:00

Jeg har fått noen helger for meg selv mens kona var på sydentur. Første helg ble turen lagt til Molde for å forsøke å få bilde av tjukken i vinterpels. (Som Terje kaller han) Det er noen mil kjøring fra Asker så når kjøreturen begynner etter at arbeidsdagen er over, kommer man seint fram.
Det er alltid trivelig å komme på besøk til Terje

Lørdag rigget jeg til utstyret, ett kamera ute med fjernkontroll og vidvinkel, og ett inne i fotoskjulet. Alt var klart ved ett tiden. Så da var det bare å vente. Det gjorde jeg, men måren kom ikke før lyset ble borte. Det ble bare å se på meisene som fløy fram og tilbake mellom trærne og frøene på bakken
Søndagen ble en gjentagelse av lørdagen. Da ble konklusjonen på den helgen: bomtur. Det var ikke noen trøst at Terje hadde forsøkt seg på fjellrev søndag. Også han kom hjem med tom minnebrikke. :(

Godt at Terje har garanti for å få mår / ørn i skjulene. Så nå er det bare å finne en helg på nyåret og forsøke seg en gang til. Det er bare å kjøre 1000 km og ha ei helg fri. Neste forsøk må bli så tidlig på året at det fortsatt er snø, håper jeg.

Spurvhauk i Dalen

2011-10-25T19:33:00.001+02:00

Jeg fikk helt plutselig en mail fra Jostein om at nå var det liv i småfuglskjulet hans, Flere spurvhauker holdt på i timesvis å jakte på nøtteskrike. Masse muligheter for spesielle bilder! Samme dag kom blogginnlegget fra Roy Mangersnes sitt besøk i Wild Foto. Etter å ha sett på bildene tok det ikke lang tid å bestemme seg for å ta en tur. Det var bare å finne en ledig dag.

Bror min og jeg kjørte fra Asker fredag etter jobb og kom frem til Jostein ved åtte tiden på kvelden. Der møtte jeg Dag Vennesland, som jeg hadde vært sammen med i Masai Mara bare noen uker tidligere. Vi var begge like overrasket over å treffes så snart igjen, veldig trivelig.
Det ble en kort natts søvn og så bar det opp gjennom skogen i mørket over glatte steiner og enkelte gjørmehull, som det var en fordel ikke å tråkke opp i. Ikke alltid så lett å få med seg alt i lyset fra ei lommelykt når bakken er bratt, sekken tung, pusten gikk som en blåsebelg og hjertet slo hva det klarte. Strabasen tok drøye førti minutter før vi var oppe.
Vi fikk installert oss i hvert vårt telt før sola nærmet seg horisonten og lyset begynte å komme.

Det første jeg klarte å skimte, var at det var fugl som beveget seg rundt maten i tussmørket. Ingen spurvhauk kom på kvisten med morgenhimmelen som bakgrunn, men det ble ei nøtteskrike. Forsøke litt forskjellige lukketider hvor bildene varierte fra ren silhuett til denne som jeg foretrekker.

Litt senere fikk jeg også øye på hauken da den satt i ei bjørk litt lenger unna. Grei plass å ha for å få oversikt over "jaktområdet" .

Jeg forsøkte å følge hauken i flukten med 300 mm, men den var for rask for meg. Han kom ut av søkeren og så var hele angrepet over før jeg fikk løftet blikket opp fra kameraet. Jeg måtte bytte objektiv til 70 - 200 for å klare å henge sånn noenlunde med i svingene. Bildene under hare en brennvidde på 150 mm.
Jeg ble ikke fornøyd med fluktbildene fra den dagen. Teknisk sett holder de ikke mål og bakgrunnen ble for rotete. Skulle det bli noen skikk på dette, så måtte jeg ta en tur en dag til.

Fikk imidlertid en del bra bilder af spurvehauken på kvist med forskjellig bakgrunn. Det ble ikke bare hauken på kvist, men en del bilder av nøtteskrike og flaggspett som også var innom foringsplassen.

Neste tur ble nesten samme programmet som første gang. Reise rett fra jobben, en trivelig kveld hos Jostein og så opp i otta. Nå hadde jeg bestemt meg for å forsøke å få flukt og angrepsbilder på nøtteskrikene.

Ting skjer ikke som man planlegger eller ønsker seg, denne gangen hadde vi hauken inne på foringsplassen en times tid før ni, det vil si mens lyset var for dårlig til å ta fluktbilder. Så det ble masse bilder av nøtteskriker. Noe måtte man jo finne på.

Vi fikk imidlertid et par hauker innom en ti minutters tid på ettermiddagen. Det ble ikke mange sjansene på flukt, men jeg synes det var bra med lys på fuglen og delvis skygge som bakgrunn. Så om man ikke alltid får det som man vil, så får man av og til noe annet som også er OK. Skulle gjerne tatt en tur til, men det spørs hva tiden tillater og hvor lenge haukene holder seg i området. Eksperter har uttrykt forskjellig mening, men så lenge det er mat, så kan det være de blir. Spurvehauk i et hvitt snølandskap vil også være et spennende motiv.

Det har blitt litt tett med innlegg fra min side en stund, men nå er jeg sånn noenlunde ajour. Det blir litt helgefotografering utover og en tur til Ole Martin før jul, så er dette året slutt.

Høsttur på Hjerkin

2011-10-20T22:34:00.001+02:00

Tilbake i Norge. Det har snart blitt tradisjon at Henrik og jeg tar en tur til Dovre og Dørola helga nærmest 15 september for å forevige høsten. Når man har gjort en ting tre ganger er det en tradisjon. Dette året fikk vi ikke med oss Duy, siden vi ikke hadde noen hest å tilby han. Han ble sittenden i sofaen med et handicappet bein. Denne skaden var et resultat av vår tur på Hornøya i mars.

Henrik og jeg hadde ikke tenkt å fotografere moskus, men noen andre dyr i høstfjellet i år. Siden veien inn i skytefeltet var åpen kun i helgen, la vi turen på nordsiden av Kolla på fredagen for å se etter rype, rein og eventuelt fjellrev.

Vi så ikke det vi var på utkikk etter, men bare rypejegere og et par moskusokser på den andre siden av elva.

Dette var ikke mye å skryte av etter mer enn 12 timers gange, bare ting å slette på brikka etter den dagens fotografering. Det var i hvertfall godt med en pils når vi kom tilbake på hytta som vi hadde leid.

Lørdag morgen dro vi avgårde tidlig, over en time før soloppgang, for å komme inn i Døroldalen i tide for det magiske lyset. Ikke uventet var det mange biler som var parkert langs veien og fotografene var på plass.

Jeg har ikke tidligere sett slike klare speilinger. Det har alltid vært en liten trekk som har gitt litt slør, men ikke denne morgenen.

Etter morgenøkta var det bare å komme seg tilbake til Hjerkin og se om vi kunne få noen bilder av det vi forsøkte oss på tidligere. Denne dagen gikk vi på sørsiden av Kolla. Ikke mye bedre resultat denne dagen heller. Kun en liten flokk med moskus var alt vi kom over. For å få litt variasjon i bildene forsøkte vi oss på motlys.

Dette ble ikke de gyldene fargene jeg hadde håpet på. Henrik stod igjen ti min og resultatet hans ble mye bedre enn hva jeg fikk. Se på lenken under så kan dere se hvor stor forskjell det blir. Det er straffen for å være utålmodig.

http://fetnaturfoto.blogspot.com/2011/09/motlys.html

Søndag ble det nok en fin dag, men heller ikke den dagen ble det blinkskudd. Sånn er det når en legger lista litt for høyt. Uansett var det en fin tur uten løv på trærne.

Denne elgkua så vi på samme sted også i 2010. Får se om hun er med ny kalv neste år?

Dag 5 og 6 i Masai Mara, Kenya

2011-10-16T20:42:00.000+02:00

De fleste turer tar slutt en gang, så også min "jomfrutur" til Afrika, kun en full dag igjen og så en morgenøkt før det var å sette nesa hjemover. Hver morgen vi kjørte inn i nationalparken så vi disse varmluftballongene sveve med vinden nedover et par timer før en traktor kom og lastet utstyret på ei stor vogn, og passasjerene fikk en mer komfortabel hjemtransport. Ingen av oss hoppet på tilbudet, vi prioriterte foto på bakkenivå.

Denne dagen hadde vi tenkt å bruke på gnuvandringen og kjøre over på den andre siden av elva. På morgenkvisten kom vi over denne hyenen og en våt gepard. Det virket ikke som de satte pris på regnet i kvelden før.

Åtselspiserne så vi overalt. De satt bare og ventet på neste bytte.Disse virket også litt ekstra lutrygget på grunn av regnet. Foruten å sitte på gamle trær satt de også på gamle maurtuer. Om de ikke er veldig høye, så gir de litt utsyn.

Vi kom oss etter hvert til elva, men det var ikke mange dyr som stod og stanget og ville over. Guidene fant da ut at vi like godt kunne bevege oss hjemover og se hva turen bød på. Igjen ble det løver, men denne gangen var det parring. Denne karen hadde tatt livet av ungene til denne løvinnen for kort tid siden. Hun blir da fort klar for et nytt kull og han får da en jobb b å gjøre. En omgang hvert kvarter i en uke!

Det gikk fort noen timer her, for det er ikke lett å få dem i rett vinkel. Litt beveger de seg for hver runde og så varer ikke akten i mer enn 20 - 30 sek. Ettermiddagen gikk fort, og på den siste stubben kom vi over noen hjelmperlehøner. De løp rundt på bakken i flokker på over 30 fugler. En kan lett skjønne hvorfor man har valgt det navnet på fuglen.

Ingen vakker solnedgang denne siste kvelden. Fikk nøye oss med blåtimen eller rettere sagt minuttene denne kvelden

Siste morgen fant vi løveflokken med et bytte ute på sletta. Kun en av mødrene og en unge hadde ikke forsynt seg tilstrekkelig. De lå igjen og gnagde på beina. Vi tok noen bilder, kjørte bort til ungene for å få noen flere skudd av dem. Så bar det av sted for å få noen bilder av en hyene med valper.

Vi var vel litt ivrige etter å få med oss hyene med valper. Vi så at både gribber og andre åtselspisere begynte å komme til når lyset kom. Det ble en fest som jeg gikk glipp av.

Om ikke hyenen er vakker, så er valper valper. Sjarmerende uansett. Denne morgenen var det dessverre bare en av dem som kom ut av hiet. Hedde vært moro å se dem leke også.

Nå var det bare å kjøre tilbake til leiren, pakke sammen utstyret og komme seg til flyplassen. Detvar bare to ganger vi så teltleiren i dagslys,da vi kom og da vi dro. Til slutt legger jeg ved et bilde av guidene / sjåførene vi hadde disse dagene. Meget kunnskapsrike karer og de strakk seg langt for at vi skulle få de bildene vi ønsket.

TAKK TIL ALLE SOM VAR MED PÅ EN TRIVELIG TUR!!!

Dag 4 i Masai Mara, Kenya

2011-10-14T00:42:00.000+02:00

Masai Mara er ikke bare katter og gnu, men masse annet også. Fugleboka jeg kjøpte indikerer at det er nesten 1300 arter i Sør-øst Afrika. Jeg har før vist noen av de større artene som jeg tok bilde av fra safari-bilen eller ved noen av sjøene. Denne dagen var det igjen litt "jakt" på løver og flodhest. Ved elva spiste vi også frokost. Etter å ha spist litt fort, benyttet vi anledningen til å fotografere noen mindre fugler som holdt til i buskene langs eller som bare kom for å tigge litt brød av oss. Asbjørn var ikke sen om å forevige de små pippippene.

Inne i buskene holdt disse andre småfuglene til. Lett å komme på hold, skulle nesten hatt mellomringer på 600 mm min.

Jeg har ikke artsbestemt disse fuglene ennå, men det er de artene som jeg fikk festet på brikka etter kun 20 minutter på bakken. Ingen tvil om at dette må være et eldorado også for fuglefolk.

Tilbake i bilen var det igjen å være på utkikk etter litt spesielle situasjoner. Vi fulgte en hannløve og da den kom nær en bøffelflokk, var han først interessert, men da de samlet seg, var det slutt på interessen fra løvens side. Man tuller ikke med disse.

Tilbake på slettene kom vi over denne flokken med elefanter. Litt artig at de nesten gikk på en lang rekke, men det varte ikke så lenge. Ikke sirkuselefanter dette.

Denne sekretærfuglen gikk rundt og letter etter mat. Spiser store insekter, unger og egg fra fugler som ruger på bakken. Jeg som trodde den spiste slanger, men det er bare en liten del av dietten. Uansett, en fin fugl.

Etter lunch under noen trær som gav god skygge kom vi over en flokk bavianer ute på de åpne slettene. Rart å tenke på at de kan overleve i et slikt landskap med løver og andre katter rundt seg. Store hanner går alene mens hunner med unger hengende på seg, holder sammen i større grupper. Kan ikke skjønne annet enn at de må være et lett bytte for alle typer katter. Ikke kan de løpe fort, og noe å forsvare seg med har de heller ikke. Uansett er stell av pelsen en viktig del av sosialiseringen og rangordningen i gruppa.

Rett i nærheten fant vi en stor og gjengrodd "sump" hvor det var flodhester. Dette var et miljø som var helt forskjellig fra det vi hadde sett dem i tidligere. De lå i vannskorpa nesten usynlig blant vannplantene.

Da guiden startet motoren, kom de nesten i angrepsmodus mot oss, og de kom fort! Da vi rygget, roet dyrene seg fort, det virket som om at de hadde vunnet markeringen og da var det greit.
På den andre siden var det et par hegrer som holdt til med sin fisking og noen fugler som spaserte på vannplantene og spiste insekter på flodhestene eller ting de fikk rotet opp ved sine bevegelser.

Vi så etter hvert at det ville komme ei bra skur en gang på ettermiddagen. Ville den komme på oss eller treffe ett eller annet sted i nærheten? På vei mot kveldsposisjonen vår for flere solnedgangsbilder, så vi noen vortesvin. Ikke akkurat et dyr som er pent, men de har også sin sjarm. Så at de gikk på kne for å spise.

Jeg tenkte at i dette innlegget skulle jeg ikke vise noen bilder av katter, men etter nærmere ettertanke kunne jeg ikke kutte ut denne lille krabaten, en leopard unge som var på jakt på egen hånd. Den lot i hvertfall som det ut fra vår fortolkning av bevegelsene. Moren så vi ikke, men den var sikker ett eller annet sted i bakgrunnen.

Denne thomsengasellen er typisk mat for både gepard og leopard. Problemet er nok at de løper fort, er mange i flokk og at kattene har vanskeligheter med å komme nært nok til å ta dem igjen innenfor den løpskapasitet de har.

Himmelen ble nesten svart og så øste regnet ned. I stedet for en tørr bakke som støvet ble den sleip. Med så kraftig regn hadde vi håpet på bilder med masse striper. Synes ikke at effekten ble slik. Geparden likte det heller ikke.

Om man ikke lykkes med jakt, kan de alltid leke litt, spesielt når man er ung!

Solnedgang ble det ikke denne kvelden, så intet spektakulært Jeg synes imidlertid at lyset var spesielt og fikk festet et par sebraer til brikka med en svart himmel som bakgrunn. Det ble min favoritt for den dagen.

Nå er det bare en full dag igjen av min "jomfrutur" til Afrika. Ole Jørgen og de som var med i hans bil hadde hatt en fantastisk dag med kryssing av veldig mange gnuer. Skulle samme antall krysse neste dag?

Dag 3 i Masai Mara, Kenya

2011-10-10T22:58:00.001+02:00

En ny dag og nye muligheter. Denne dagen dro alle tre bilene for å se på gnuvandringa. Første stopp på veien var løvene i soloppgangen. Alle hunnløvene og ungene var gode motiver. Ungene er som kattunger, men bare litt større. Oppførselen er stort sett den samme. Da jeg satt og så på dem leke, tenkte jeg på den kattungen ungene mine kom med for mange år siden.

Jeg registrerte at både BBC og National Geografic har utpekt dette området som verdens beste når det gjelder katter! Jeg fikk jo nye settinger hver dag. Ikke rart at jeg ikke ble lei av disse motivene.

Etter stoppet ved "løvebakken" bar det i bra fart mot Masai Mara Nationalpark, og som dagen før var det masse gnu på veien mot kryssningspunktet. Igjen måtte jeg forsøke meg litt på panorering, denne gangen på 1/40 sek.

Etter hvert kom vi frem til utsikspunktet. Det var som jeg hadde opplevd før Masai Mara, for mange turister som alle skulle ha orkesterplass. I tillegg var det mange av sjåførene i safaribilene som ikke så ut til å skjønne hva som skjedde.

Vi ble stående på den siden som gnuene svømte fra, og avstanden til der de hoppet ut i elva ble for lang. Jeg brukte stort sett 600 mm og 1,4x converter. Bildene ble fotografisk ikke mye å rope hurra for, men det var en opplevelse jeg vil huske lenge.

Vi så som vanlig store flokker med gnu som gikk og gresset på vei mot kryssningspunktet. Trykket økte etter hvert og de som var nære elva ble etter hvert mer og mer urolige. De samlet seg på toppen av elvebredden og så kom noen etter hvert ned til elva. Det var pussig å se hvordan de stod og nølte for så plutselig å bestemme seg for å hoppe ut i vannet.

Da de første dyrene var på vei, var det mye lettere for de neste å følge etter. Det ble etter hvert som en kontinuerlig bue på tvers av elva med svømmende gnu. En ting var at gnuene pga hoppingen kunne brekke benene når de landet på grunt vann, men det lå også store Nilkrokodiller og ventet på mat i vannet. Vi fikk se hvordan en av dem tok en gnu. Den ble ganske enkelt dratt ned under vann og druknet. Ikke mye dramatikk. Da den hadde sluttet å kjempe, dro krokodillen den mot land, snurret den rundt slik at ett lår ble revet løst og så skjønte vi at kjøttet ble lagret slik at det kunne fortæres senere, mørt og godt.

Uansett så viser dyerene stor energi når de krysser elva, tydelig å se at dette er ikke det elementet de liker seg i. Kom seg fort ut i, fort over og opp på den andre siden. Jeg skjønte etter hver at på den siden burde også jeg ha vært, men slik gikk det ikke.

Etter denne kryssningen var det tid for lunch. Vi brukte å ta med oss en picknickkurv i beste engelske stil. Sjåførene trakk frem bord og stoler fra bilene og disket opp med en god lunch som kokken hadde sendt med oss. Et trivelig brekk midt på dagen mens lyset var litt for hardt uansett. Her nyter Asbjørn og Kjell maten med en lokal Tusker, (øl), under et enslig tre på gressletta.

Sebraer er det alltid i nærheten. Jeg så etter flere på rekke og rad, men klarte ikke å få mer enn to til å oppføre seg. Når det var tre eller fire sammen, ble det alltid usymmetri. Noen elefanter gikk også og gresset på slettene. De gav en litt annen dimensjon til lanskapet.

Vi tok en kortere vei tilbake mot leiren for å spare en times kjøring. I dag gikk det bare på hengende håret. Godt vi kjørte Landrover og firehjulstrekk. Vannet var på vei opp og nå var det allerede over stigbrettet.

Over på den andre siden var det igjen katter som var i fokus. En leopard var observert langs en liten bekk. Vi fant den etter litt kjøring frem og tilbake langs kanten. Da vi fant den, stod den og drakk og etter kort tid var det bare å slappe av.

På turen hit hadde vi mistet bilen til Ole Jørgen. Etter litt frem og tilbake med guidene fikk vi vite at de hadde stoppet ved et løvepar. Parring, så vi kjørte raskt tilbake.
Guidene kunne fortelle at hannløven hadde tatt livet av ungene for kort tid siden. Nå skulle han spre sine gener og løvinnen var klar ganke fort. Akten skjer hvert kvarter i en uke. Ikke rart at de ligger og slapper av mellom slagene. Tror bildene taler for seg selv.

Etter dette var det bare å passe på klokka, ny solnedgang, så vi måtte komme oss i posisjon igjen. Nok en dag var over med masse jobb på brikkene.

Når sola kom under horisonten, ble fargene helt annerledes. Tar med et bilde av himmelen som er tatt bare ti min senere. Det skjer fort knapt en grad sør for ekvator.

Dag 2 i Masai Mara, Kenya

2011-10-08T23:04:00.000+02:00

Vi ble vekket med en kopp kaffe og en kjeks litt etter fem. Ingen grunn til å lure på om en skulle opp. Det var bare å få på seg klær for å komme seg i bilen i tide. Ut fra leiren før det ble lyst og tilbake etter at det var blitt mørkt. Alt lyset morgen og kveld skulle utnyttes for det det er verdt.

Som oftest var kveldshimmelen mer spektakulær enn morgenen, men denne dagen var annerledes viste det seg. Først kom vi forbi noen giraffer før vi kom bort til høydedraget med løvene. De var på vei tilbake til skyggen for å sove gjennom dagen. Ikke mye å fotografere denne morgenen annet enn noen bilder i motlys, men det var ikke kaldt nok til at pusten ble synlig. Bedre lykke neste gang.

Etter denne korte stoppen, bar det i full fart mot et punkt der det forhåpentligvis skulle være gnukryssing. Vi måtte kjøre ganske langt, og det var gnu overalt i store mengder. Mengden var nesten ikke til å begripe dersom en ikke har sett det selv.

Vi stoppet for frokost på veien og jeg prøvde meg litt på panorering. Ikke lett med håndholdt 600 mm med lukkertid på 1/20 sek. Om det ikke er helt førsteklasses, er det en start på noe uprøvd.

Det er lettere å få skarpe bilder når de står stille eller ligger, men problemet er heller å isolere motivet. Det var nok av muligheter, men vårt fokus var heller å fotografere kryssingen.

Denne dagen ble det ikke store flokken som krysset elva. Mange timer venting så tiden ble bl. a, fylt med å følge noen bietere som stadig vekk satt på en busk rett forran bilen. Fine fugler, men det var ikke derfor vi var der.

Etter noen timer og liten aktivitet satte vi kursen hjemover. Det hadde bare vært noen få dyr som krysset den dagen, og jeg fikk ikke noen bilder som var verdt å ta vare på. For å få med oss kveldslyset satte vi kursen mot leiren. Vi skulle ha tid til å stoppe en gang eller to på veien før det ble mørkt.

Første stopp på veien var ved en kulp hvor det var flodhester. De ligger ganske tett og gjør fra seg i elva. Med lav gjennomstrømning blir vannet godt gjødslet. Ikke akkurat parfymelukt. Lav vinkel er tingen, så vi fikk lov å gå ut av bilen og legge oss ved vannkanten.

Noen går lavere enn andre, alt for en riktig vinkel. Vi som ikke fotograferte måtte passe på, dyrene beveger seg fort både i og over vann. Ikke alltid lett å følge med på hvor de er når de er under, og så kan de plutselig dukke opp litt nært. Ganske aggressive dyr.

Litt variasjon av motivene.

Alle hanløvene i parken har eget navn. Jeg husker ikke alle, men dette var en kar i sin beste alder. Hvor mange løvinner denne karen har vet ikke jeg, men han har et ganske stort territorium som han passer godt på

Denne karen kom rett mot oss og gikk mellom bilene. Kunne tatt bilder med vidvinkel fra lav vinkel. Det hadde blitt en ny vri, men jeg hadde ikke rigget meg for den muligheten. Fikk nøye meg med andre brennvidder og et høyere standpunkt. Dette er en kar det står respekt av.

Det ble en fin solnedgang denne kvelden. Ole Jørgen hadde en plass hvor vi fikk noen dyr i forgrunnen med blåne på blåne før himmelen tok over.

Dag 1 i Masai Mara, Kenya

2011-10-05T23:53:00.002+02:00

Endelig var turen til Masai Mara kommet. Så frem til å få litt selskap og å få flere dager i samme område for å kunne jobbe mer med motivene. Etter ei natt møtte jeg Ole Jørgen og de andre til frokost på hotellet i Nairobi. En times flytur i stedet for åtte timer i bil. Det var ikke større maskin enn at da vi fikk lastet inn ni passe store nordboere og alt fotoutsyret, så var maskinen full.

Vi hadde ikke mer enn kommet oss inn i safaribilene så fikk vi beskjed om å finne frem fotoutstyret. Det var noe på veien til leiren som kunne være interessant. Første stopp ble en geopard med en unge. Passe leken som enhver kattunge. Mora fikk ikke være i fred lenge av gangen, men det ble en pause mellom alle krumspringene.

Det er rart å sitte i en safaribil bare meter unna disse rovdyrene. To skritt fra bilen og så blir en plutselig mat.

Neste stopp var på vei til teltleiren der vi skulle bo. Lunchen ble inntatt ved en bekk hvor det var observert en leopard tidligere denne morgenen. Litt leting langs elveleiet og så fant vi dyret bak noen busker.

Ole Jørgen passet på å få bilen hvor han satt i riktig posisjon. Det var mye å lære av hans evne til å forutse hva som skulle skje og stå i riktig vinkel i forhold til objektet man skulle ta bilde av, bakgrunn og lys. Det var i hvertfall helt sikkert at det faktum at vi her kunne kjøre hvor vi ville, gjorde det mulig å ta langt bedre bilder enn det som hadde vært mulig tidligere i uka.

Dette var en start på oppholdet i Masai Mara som lang oversteg våre forventninger. Tiden gikk fort og det var bare å komme seg videre til leiren, få satt fra seg bagasjen i teltene, spise lunch og komme seg ut igjen. Det var bare å finne leoparden igjen og fortsette der vi forlot den. På veien dit kom vi forbi et par sjakaler. De lå i skyggen og slappet av, men da bilen kom for nær, trakk en av dem seg unna. Ganske sky dyr.

Ikke lang tid etterpå fant en av de tre bilene igjen leoparden og vi var rakt i posisjon til nye bilder av det fine dyret.

Guiden i bilen vår var ivrig etter å vise oss løver som holdt til på et høydedrag med tett vegetasjon som gav bra skygge om dagen. Vi skimtet fort hannløven mellom buskene. Det var bare å vente på at hele gruppa skulle komme ut i det åpne terrenget for å begynne nattens jakt.

Etter hvert kom det ut fire hunnløver og mange unger, nærmere ti. For dem var livet bare en lek. Enten sloss de med hverandre eller så forsøkte de seg på mødrene. Disse var ikke så lekne som geopardene.

Her holdt vi på så lenge det var fotolys og kom tilbake til leiren i mørke. Litt av en start på dette oppholdet. Nå var det bare å få seg en rask dusj i form av tilmålte 20 liter vann, middag og så hoppe i seng. Neste dag skulle vi komme oss i posisjon før soloppgang, for ett eller annet motiv.

Lake Elementeita, Kenya

2011-10-03T22:39:00.000+02:00

Den uka jeg reise rundt på egen hånd hadde ikke reisebyrået valgt de dyreste stedene, men jeg var mer enn fornøyd med standarden. Det var generelt god mat og det lokale ølet smakte godt hver kveld etter lange dager på støvete veier. Legger ved et par bilder for å vise standarden.

Lake Elmenteita er en privat park som nettopp var åpnet for publikum. Vi fikk med en ranger for å vise oss veien rundt i parken. God lokal kjennskap er viktig for å komme innpå situasjoner som er verdt å forevige. Parken har ingen rovdyr, bare firbente drøvtyggere og fugler.

Første nye arten vi kom over, var en svartvingeglente. Må innrømme at jeg rent generelt ble overrasket over det store antall fuglearter og hvor ofte vi så rovfugl i alle parkene.

Vannbukken hadde jeg sett i alle parkene, men dette var første gang jeg så at den vasset ut i vannet. Guiden fortalte meg at grunnen til navnet var at den brukte vann som et sted å flykte når den ble utsatt for farer. Det er mye man får vite av en erfaren guide.

Parkens hovedattraksjon var giraff, men også her var det mange bøfler. Forsøkte å få isolert et individ i det høye gresset, men det var nesten ikke mulig med de begrensningene vi hadde på hvor vi kunne kjøre. Det gikk nesten, men bonusen ble at en silkehegre kom med på bildet.

,Etter noen timers kjøring fant vi en gruppe på fem- seks giraffer. De var enten inne blant de høye trærne og spiste av trekronene eller på vandring ute i det harde lyset. Ikke mye histore å knytte til disse bildene annet enn at det er en opplevelse bare å beskue det som skjer. Det er av og til viktig å huske på at man ikke må glemme å ta med seg naturopplevelsene fra turene.

En liten uke på egen hånd var over. Jeg hadde fått med meg mye, men ser helt klart at man må ha mer enn en dag i hver park for å kunne jobbe litt mer målbevisst med hvert motiv. Det blir fort bare vanlige turistbilder av å rushe gjennom mange parker slik jeg endte opp med å gjøre på slutten. Det ble i hvertfall en erfaring det blir godt å ta med seg videre.

Nå bærer det tilbake til Nairobi hvor jeg skal møte Ole Jørgen Liodden og de andre som jeg skal være sammen med i Masa Mara.

Lake Nakuru, Kenya

2011-09-28T22:53:00.000+02:00

En ny dag og en ny park. Lake Nakuru ligger nær bebyggelse, så den har elektrisk gjerde hele veien rundt. Ikke bra å blande en del av dyrene der med den urbane bebyggelsen som ligger tett opp til parken. Vi kom oss gjennom porten rett etter at den åpnet om morgenen og så var det bare å kjøre rundt hele sjøen. Det første som møtte oss var en horde bøfler. De kom løpende langs åssiden som vanlig kveg. Vi kom ikke i nærheten av disse dyrene, men en ensom okse tittet frem fra buskene som ei vanlig ku. Skulle ikke tro at disse dyrene var farlige, men de er meget aggressive.

Fra porten og ned til stranda med flamingoer kjørte vi igjennom ganske tett skog. Håpet på å finne leopard, men så heldige var vi ikke. Vi så imidlertid en del fugl som for det meste var høyt oppe i trærne, feil vinkel for foto. Denne toppørna satt imidlertid ikke alt for høyt. Synes det rent generelt var mye fugl i Kenya, men både guider og turister flest ser ikke ut til å bry seg så mye om dem. Jeg fikk han imidlertid til å stoppe hver gang jeg så en ny art i riktig høyde. Det er også opplevelser som er verdt å ta vare på.

Ingen kattedyr eller noe annet firbent å fotografere før vi kom ned på stranda hvor det skulle være masser av flamingo. Det var ikke sånn, det hadde kommet for mye regn den siste tiden. Regnvannet hadde tatt med seg masse sedimenter ut i den grunne sjøen og saltinnholdet hadde også blitt for lavt. Fuglene hadde derfor dratt andre steder. (Laka Nakuru er en sjø med bare innløp så den er ganske salt.)
Jeg kunne gå ut av bilen for å fotografere på strande, men guiden passet godt på at det ikke kom noen firbente dyr i nærheten. Da denne bøffelen la kursen mot meg, var det bare å komme seg tilbake. Japaneren på bildet under trodde nok at dette var et husdyr, han fortsatte bare å fotografere på tross av at bøffelen hadde kurs rett mot han.

Det var en gruppe marabustork som holdt til ett stykke fra stranda. Ikke så vakre som de fleste andre fuglene, men det var en art til.

Om det ikke ble noen bilder av flamingo på den første stranda så ble det på den andre. De som fremdeles var ved sjøen, gikk som forventet frem og tilbake på leting etter de små krepsdyrene. Siden klokka hadde tikket og gått noen timer etter soloppgang, var det ikke vindstille lenger. Hardt lys og lite speilinger er slik det blir når man fotograferer midt på dagen i sola.

Det var i hvertfall en stor koloni med hvitpelikan ved sjøen. De fløy mer eller mindre kontinuerlig forbi, den ene eller andre veien i større eller mindre flokker.

Lake Nakura er også kjent for å ha neshorn i parken. Vi fant ei gruppe som lå i skyggen og sov.

Det ble etter hvert mye kjøring uten at vi så noe særlig med dyr den ettermiddagen. Guiden var mest lysten på å sette kursen mot lodgen, men jeg ville ikke gi opp før fotolyset tok slutt. Ut på ettermiddagen da vi hadde mange timers kjøring bak oss uten at noe ble observert, stoppet vi for å ta bilde av denne fargerike fuglen, en savanneråke. Mens jeg var opptatt med denne fuglen, startet guiden bare bilen og kjørte noen meter frem. Dette var ikke normalt så jeg spurte hva grunnen var, han bare pekte på andre siden av treet.

Der lå det en løve og spiste på ett eller annet. Vi så ikke hva det var, kunne bare se hodet av og til. Da var det bare å vente og se hva som skjedde. Kanskje kom det flere løver frem fra buskene, kanskje hun bare gikk og overlot byttet til noen andre dyr.

Ingen ting av det vi håpet på skjedde, løvinnen bare lå i gresset og koste seg med maten. Etter en drøy times venting kom en flokk neshorn vandrende gjennom gresset i kveldssola og deretter en giraff.

Nå var det bare å gi opp dagens fotojakt og komme seg tilbake til lodgen for kveldens dusj og middag med et par øl til. Begge deler smaker godt etter å ha stått i støvskyen på de støvete veiene i parken en hel dag.

Lake Naiwasha, Kenya

2011-09-25T11:28:00.000+02:00

Seks timer tok det å kjøre fra Amboseli National Park på veier av varierende standard og med trafikk som ikke alltid følger vestlig kjøremønster for å komme til neste stopp, Lake Naiwasha. Det er en liten park hvor man kan leie båt og komme seg ut på vannet. Jeg fikk tre timer før solnedgang.

Kjempeisfugl

Denne kjempeisfuglen hadde nok sin faste plass som båtføreren visste om. Det virket nesten som om han bare satt med fisken i nebbet og ventet på oss for å vise frem fangsten. Synd at den ikke hadde en kvist å sitte på som det var mer luft rundt og at lyset kom inn fra feil vinkel.

Etter dette bekjentskapet bar det bort til en koloni med storskarv. De skal holde til i store kolonier på sjøene i Riftdalen. Dette var intet unntak

Storskarv

I sjøen var det ei lita øy som noen pelikaner satt og slappet av på. Måtte til med lav åling for å komme på skuddhold uten å skremme dem. Ikke helt enkelt da det ikke var helt lite fuglemøkk på bakken. På tross av det synes jeg det var vært strevet, endelig noen bilder med lav vinkel av fugl igjen. Artene var dessuten nye, så det var heller ikke å forakte av den grunn.

Hvitpelikan

Rosenpelikan

Helligibis

Gulnebbstork

Sporevipe

Smedvipe

Etter at jeg hadde krabbet rundt på øya en times tid eller så, bar det bort til noen flodørn (African fish eagle). Båtføreren kastet ut småfisk og den kom villig vekk ned og plukket opp åtet. Samme problemet som i Lofoten, feil vinkel og de plukket opp fisken for nært båten når jeg brukte på 300 mm. Uansett, det var en artig opplevelse og jeg kommer gjerne tilbake hit for å få bedre stupbilder.

Flodørn

Siste fugl på denne båtturen var en terneisfugl som også hadde fiskelykke. Den lot seg villig fotografere før han flyttet seg til en annen busk. Også denne gang for mye kvist på bildet.

Terneisfugl

Siste stopp før jeg ble satt i land var flodhestene. Jeg ønsket meg skikkelig gjesp fra lav vinkel, men dengang ei. Båtføreren var dessuten redd for å komme nær dyrene. De er ganske agressive og man vet ikke helt hvor de er under vann.

Dette var ei fin ettermiddagsøkt før vi kjørte bort til lodgen i mørket for dagens middag. Nok en dag var over og neste park blir Lake Nakuru. Den er kjent for alle sine flamingoer.

Amboseli National Park, Kenya.

2011-09-14T20:48:00.001+02:00

Etter en 8 timers flytur, kort natt i Nairobi og 5 timers kjøretur, 200 km på tildels dårlige veier, kom jeg frem til den første parken jeg skulle besøke i Afrika. Hadde store forventninger til at jeg skulle få noen av glansbildene fra denne parken, elefanter i forgrunnen med Mt. Kilimanjaro i bakgrunnen med snø på toppen.
Parken ble etablert i 1974 og er på 392 km2. Den har et par store sumpområder som får vannet fra fjellene og disse danner grunnlaget for dyrelivet i parken. Jeg skal ikke gå i detaljer, men bare nevne at den rangeres som nr 2 etter Masai Mara i popularitet.

Første dagen ble en ettermiddagstur rundt et av sumpområdene. Der var det masse elefanter som gikk og vasset rundt med vannet langt opp på beina. Silkehegre og noen andre fugler gikk rundt den for å plukke opp mat som ble tilgjengelig. Ble litt fascinert av hannelefantene med store elfenbensstøttenner.

Jeg ble fortalt at elefanten har seks sett tenner som varer i ti år hver. Det vil si at elefanten kan bli seksti år, for når tennene er utslitt sulter de i hjel. Elfenben er fortsatt verdifullt så når et dyr dør, blir tennene hentet. Med jevne mellomrom brennes alt siden Kenya har tiltrått avtalen som forbyr handel med elfenben.

Thomsengazeller er det mange av over alt i parken. Masse dyr å ta bilder av, men jeg hadde lyst til å få noe mer ut av det enn kun et artsbilde. Må nok inrømme at det var ikke altid jeg klarte å få noe kreativt element inn i bildene på alle artene. Det blir tross alt slik at først sikrer man seg et artsbilde og så forsøker man å heve kvaliteten på bildene. Det har ikke altid vært mulig å få rett vinkel og ønsket retning på lyset når man må ta bildene gjennom sidevinduet på en Toyota som må holde seg på veien.

Jeg kom meg i hvertfall ut fra hotellet neste morgen for å se hva som jeg kunne få av bilder i morgensola. Sebraene var på vei fra nattleiet og til grønnere gress og vann rundt sumpene. Det hjalp også på bildet at dyrene hvirvler opp litt av det fine støvet.

Sebraene er også artig å bruke noe tid på senere på dagen. De danner ofte artige mønstre i sine sorte og hvite drakter. Den er forresten unik for hvert enkelt individ.

Giraffer så jeg etter hvert flere av. Det er to typer, Masai og Rothshildgiraff. Bildet under viser den siste typen. Man kan identifisere den ved formen på de brune flekkene og at føttene ikke har mønster under knærne.

Ute på slettene så vi flere struts. Bildet under viser en hann, svarte fjær mens hunnen har brune. Nå er det sesong for parring og egglegging, men det fikk ikke jeg med meg.

Kenyas nationalfugl, svartkrontrane, er en pen å se på. Den holder til ved sumpene i grunnt vann hvor de spiser store innsekter, små krypdyr, frosker og litt røtter av vannplanter.

Etter ett døgn i parken hadde jeg ennå ikke sett noe til Mt. Kilimanjaro. Den lå bak skyene og kom ikke frem. Skuffende, men været kan man ikke gjøre noe med, selv ikke der nede. Etter hvert som man kjører rundt, går enkelte arter oftere igjen enn andre. Sebraer var av og til innenfor skuddhold, så jeg forsøkte å få noen bilder i motlys. Det ble bedre effekt av støvet som de virvlet opp jo lavere sola kom. Legger ved et bilde som er tatt tidlig på ettermiddagsøkta og et som er tatt omtrent i det sola går ned.

Den andre morgenen kom vi oss ut fra hotellet før soloppgang, slik at vi hadde et håp om å finne noen dyr før sola gikk over horisonten. Vi hadde ikke kommet langt ut før vi så en flokk løver krysse veien foran oss i tussmørket. Sjåføren klarte å posisjonere bilen brukbart denne gangen. Han hadde kjørt safaribil i over ti år, så han var ganske erfaren. Jeg forsøkte å dirigere han i forhold til lys og vinkler hele tiden og viste han resultatet på skjermen etter hvert. Håpet med det at han skulle tilgi meg maset mitt. Jeg tror i hvertfall han skjønte mer etter hvert av fotografering og hva som skal til for å få brukbare bilder.

Ser man en av de store kattene,blir det lett bilkaos selv i bushen i Afrika. Det er ikke lett å få riktig posisjon hvis man ikke er først ute.

Denne ettermiddagen fikk jeg se fjellet, men det varte ikke lenge. Det ble bare et tre i forgrunnen, ikke løve, elefant eller giraff slik det er på glansbildene. Toppen hadde desuten langt mindre snø enn det var på de bildene jeg har sett. Global warming??

Siste morgen før jeg satte nesa igjen i retning av Nairobi for å komme til nasjonalparkene rundt de store sjøene. Neste stopp ble Lake Naiwasha, en liten sjø med mye fugl.

Sommerferie.

2011-08-14T23:45:00.000+02:00

Det er ikke bare mine planer for fotografering som går litt på skeive, men også mange av de tingene jeg hadde planer om å gjøre i sommer ble ikke innfridd. Først kansellerte vi en tur inn i Svartdalen, i Jotunheimen, for det var regn og atter regn og snø på toppene.
Fisketuren til Verdal gikk som planlagt, men mye fisk ble det ikke. Kun nok til et måltid. Det lille vi fikk, fikk vi på flueoter. Kan vel ikke forvente noe annet når det er vindstille, sol fra klar himmel og temperaturen lå mellom 20 og 25 grader hele tiden.

Det gjorde at det ble mer tid til å se etter de gule bærene. Bærene var godt modne, men det var ikke mange av dem der vi var. Måtte gå et par timer pr liter, så det ble noen timer på de trønderske myrer i solsteiken. Godt det ikke var mye mygg,

Jeg fikk nok tid til å prøve 28 - 300 mm linsa på turen. Forsøkte meg både på litt landskap og fuglefotografering.

Jeg synes objektivet er et fint å ha med seg på tur. 300 mm er litt kort for fuglefotografering, så det ble mange timer på magen i strandsonen før jeg fikk denne på et par meters hold. Synes at autofokusen er for treg så fuglene kan ikke bevege seg for fort skal den henge med. Om ikke fisket gav stort utbytte, så var det en fin tur!

Etter Trøndelag så var det ei uke på Beitostølen, med beising av hytta og litt annet forefallende arbeid som sto på planen. Der hadde jeg hele fotosekken, så det ble noe tid til foto. Da jeg kuttet gresset under fuglemateren kom det for dagen masse frø. Pilfink, grønnfink og ekorn satte tydelig pris på matfatet.

Ekornet er en samler, så han løp frem og tilbake til forskjellige lagringsplasser. En av disse lå tydeligvis i nærheten av enden på skigarden. Ikke lett å få skarpe bilder av den krabaten i farta mellom stolpene.

En morgen da jeg stod opp og tittet ut gjennom soveværelsesvinduet så jeg en rev rett inn i øynene. Den forsvant fort. Den karen har jeg ikke bilder av, så hvorfor ikke forsøke samme trikset som andre har benyttet, pølsebiter. Jeg slo opp et lite telt, spredde en del pølsebiter utover og la meg til å vente. Det var ikke noen rev som kom, men ....

Det ble altså ingen bilder av rev eller noen revunger.

Så langt i sommer har jeg ikke brukt mye tid på makro. Synes dette er vanskelig.

Overlater til leseren å bedømme resultatet. Det er med dette som med alt annet, man må jobbe med motivet og beherske teknikken for å få bra resultater.

Orkelsjøen nok en gang.

2011-07-18T17:02:00.002+02:00

Da jeg var ved Orkelsjøen i forbindelse med Kristi Himmelfartshelgen, fikk jeg lyst til å komme tilbake for å få med meg noe av aktiviteten til fuglene etter at ungene var klekket. Det ble denne helga, 15 juli, og jeg må innrømme at mye var forskjellig. Nesten ingen fugletittere var oppom, derimot hadde hyttefolket overtatt. Ungene badet på stranda til vadefuglene hver kveld, og fedrene gikk fram og tilbake på stranda og dro oter. Været var imidlertid bra, så det var tross alt ei fin helg.

Når det gjaldt foto hadde jeg forsøkt å følge rådene til de som er mer erfarne enn meg, planlegg hva du vil ta bilde av! Jeg ønsket å bruke fotoflåten min for å ta bilder av storlom og vadere, og så ønsket jeg bilder av fugl som matet unger med insekter. Slik gikk det ikke. Så langt er min erfaring at det er viktigere å kunne improvisere enn å følge planen. Det er også klart at jeg måtte jobbe mye mer for bildene nå enn tidlig på våren. Det var ikke lett å komme på skuddhold av de voksne fuglene når ungene er så store at de hadde forlatt redet og blir matet i den ene busken en gang og så et annet sted neste gang. Uansett, her er et lite knippe av det jeg har beholdt av det som var på brikka.

Etter å ha slått opp teltet om kvelden forsøkte jeg meg på noen motlysbilder i fjæra. Den som kom var bare ei temmikksnipe så det ble resultatet den kvelden. Den gikk dessverre litt for høyt opp til å få den i bølgesprut. Det ble bare fuktete steiner som laget refleksen.

På vollen mellom hyttene hadde jeg håpet på blåstrupe, men den så jeg knapt i området. I stedet fikk jeg en sivspurv med nebbet fullt av insekter, og ei lerke. Fine motiver, men ikke det jeg hadde planlagt der og da. Det ble en sivspurv, ikke noen dårlig erstatning det!

Etter å ha fått dette på brikka var det bare å innta horisontalen, en øl og så klar for neste morgen. Da gikk jeg gikk opp til stedet hvor jeg hadde tatt bilder av lappspurven. Ingen lappspurv, men jeg fikk en heilo og ei heipipelerke innenfor rimelig skuddhold.

Formiddagen var over, så litt mat, og deretter skulle jeg forsøke å få noen flere bilder av boltitten. Den gang ei, heller ikke den var å finne på samme sted som i juni, men det ble mer heilo og steinskvett.

(Dette bildet er tatt med 600 mm mens bildet over er tatt med 1,4 converter. Jeg synes det siste er klart skarpere. Skulle vært artig å gjøre en sammenligning av hva som gir best resultat, cropping eller converter.)

Planen fungerte ikke, så på veien tilbake stoppet jeg for å se etter fjellvåk. Etter en kort tur mot fjelltoppen og varden hadde jeg begge sirklende over meg og da trakk jeg meg fort tilbake. Ville la dem være i fred.

På veien ned kom jeg imidlertid over mange blåstruper og igjen flere heipipelerker. Da gikk det noen timer igjen, og så var den dagen gått. Nok en overraskelse, på veien tilbake til bilen fikk jeg øye på noen svømmeniper i en liten myrpytt.

Jeg kan vel ikke klage på resultatet av helgens fototur.

Lofoten, ikke bare midnattsol.

2011-07-11T21:16:00.000+02:00

Så er første uke av årets sommerferie over. Vi hadde leid bil og rorbu i Henningsvær for en uke. Kunstgallerier, fiskevær, natur og midnattssol sto på programmet.

Jeg hadde med meg kameraet og håpet at det skulle bli litt tid til å fotografere fugler også, ikke bare ta standard feriebilder. Litt fikk jeg i hvertfall med meg. Informasjon om steder som var verdt å forsøke seg på fant jeg i Guide til Norges fugleliv og så fikk jeg noen tips fra Jon Olav Larsen. Det var kjekt å få med seg noen lokale tips.

Det jeg var mest fornøyd med, var at jeg fant et vann med storlom, og der kom jeg på skuddhold uten å bruke kamo. Jeg lå flat i timesvis og må innrømme at det ikke er lett å håndtere 600 mm på frihånd med lavt standpunkt. Mye som gikk i søppelbøtta, men det ble tross alt noe igjen som passerte.

Paret hadde to unger som ble passet godt på. De var ikke langt fra en av foreldrene noen gang. Det virket som om føden besto av noen små kryp som de plukket i vannet og så var det fisk fra sjøen, som ikke var langt unna. Skal jeg tippe så var det en tur hvert 45 min i snitt, men på natta lå de og "sov" inne i sivet.

Jeg fikk til litt panorering. Lukketiden her var 1/250 sek. Skulle gjerne ha kommet lenger opp, men da må det nok mer øvelse til.

En morgen jeg lå flat på steinen min kom hele familien svømmende helt inn på nærgrensa av objektivet. Artig å se denne fuglen på så nært hold.

Jeg kunne ikke la fristelsen gå fra meg, måtte bli med på havørnsafari. Nær Henningsvær holder det til tre par, og alle fikk ei sild hver. Ikke mye å skryte av for en fotograf, men artig tross alt. Det var masse galt, fisken ble kastet ut uten at man tok hensyn til lys, stupvinkel eller bakgrunn. Bedre hos Ole Martin som vet hva han holder på med.

Ute på Eggum fant jeg et heipipelerkepar som hadde unger ett eller annet sted i enga med markblomster. De hadde ett eller to stopp på vei til ungene, noe som passet bra for meg. Fikk ikke tid til å lete etter andre arter der, men det var tydelig et sted som stod omtalt i utenlandske guidebøker. Parkeringsplassen var full av bobiler med turister som skulle se midnattsola.

Oppe på Austvågøy fant jeg ei strand som hadde bra med fugl på fjære sjø. Fikk en dag der, men da bommet jeg litt på floa. Det var tydelig mer liv ved fjære sjø.

Sandlo og rødstilk og myrsnipe kom på skuddhold etter hvert. I løpet av en dag kan man få med seg diverse arter.

Snart sommerferie.

2011-06-22T23:17:00.000+02:00

Vi er kommet til St.Hans og sola snur. Det går mot en ny høst og vinter igjen, men først skal vi ha noen uker med sommer. (Får vi håpe.) Det blir nok en del fotografering, men de tyngste objektivene blir litt mindre brukt. Får heller bære på telt, fiskestang eller breutstyr.

Det er noen uker siden jeg var ved Østensjøvannet, så jeg tok meg en kveldstur for å finne ut om det var noen av den nye generasjonen toppdykkere å se. Jeg så ingen av den sorten verken bak eller på ryggen til en av foreldrene, men et svanepar og ei sothøne med unger. Det ble i hvertfall noen bilder i kveldslyset.

En hissigpropp skal hindre grågåsa fra å komme i nærheten av de søte små¨.

Jeg fant en horndykker i en av kanalene mellom alt det grønne. Et helt annet miljø enn tidlig på våren.

Etter noen timers venting var det bare å begi seg hjemover.

GOD SOMMER!!!!!!!!!!!

Lappugle

2011-06-18T10:18:00.000+02:00

Turen gikk videre og neste stopp var Østersund hos Gøran. Vi tok kontakt da vi passerte Åre for å få henvist plass og være i stand til å starte med lyset neste morgen. Det var ikke slik det skulle bli. Gøran informerte oss om at det ikke hadde noen hensikt å begynne fotograferingen før ut på ettermiddagen når fuglene ble aktive.
Vi fant oss derfor en teltplass på siden av en skogsvei laaangt innover. Da var det bare å ta det med ro neste morgen og treffe Gøran på ettermiddagen som avtalt. Kl 1400 var vi klar med kameraene. Hunnen satt i ei gammel furu og kneppet. Dette var ikke normal oppførsel, ble vi fortalt. Han viste ikke hva som hadde forårsaket endringen.

Vi fikk noen portretter og etter et par timer syntes vi at det var nok bilder av ugla på forskjellige kvister. Må innrømme at det er en majestetisk fugl og det er imponerende hvordan den beveger seg hurtig mellom trærne uten å lage en eneste lyd.

Ungene satt i redet. Det skulle være fire stykker av dem, men til å begynne med så vi en som satt på kanten og noe nede i redet som ikke var mulig å telle. Den største ungen hadde nok ikke lang tid igjen i redet.

Gøran hadde laget en sitteplass for en fotograf ca fem meter over bakken. Det vil si i passe avstand fra redet og litt høyere enn det, slik at fotovinkelen stemte også i forhold til kveldssola. Vi byttet på å sitte i "stolen" og hadde økter på en time. Det var greit nok i den kalde vinden å komme ned og få seg noe varmt å drikke innimellom.
Timene gikk uten at noe skjedde. Skulle ikke ungene ha mat?
Ikke mye til fotoøkt mente vi. Da klokken passerte ni på kvelden, begynte vi å diskutere om vi skulle brekke av før ti. Da klokken passerte halv ti, hørte jeg noen nye lyder og antok at det var hannen som lokket på hunnen. Mellom trærne fikk jeg øye på han med ei rotte i nebbet.

Dette ville vi få med oss og ikke mange minuttene etter så beveget han seg og landet på redet. Det var rart å se hvor fort det hele gikk.

Fascinerende å se at den minste ungen fikk rotta og det var ikke lange tiden den brukte på å få den ned. Nå visste vi at dagens forestilling var over. Det var bare å pakke sammen utstyret, kjøre tilbake til Orkelsjøen, bruke noen timer på foto der før kursen ble satt mot heimen.
De nederste bildene et tatt med ISO 12.800. Så høyt har ikke jeg dratt den tidligere.

Spurvugle

2011-06-12T17:20:00.000+02:00

Etter Orkelsjøen gikk turen videre nordover mot Levanger. Da vi passerte Trondheim, var det slutt på godværet, regnbygene var ganske tette og himmelen grå. I Levanger var det hest på menyen, som en del av jubileet, men vi valgte pizza. Etter kveldens varme måltid møtte vi Terje som tok oss frem til stedet vi parkerte, og så var det var bare å slå opp lavoen så fort som mulig mellom skurene for å unngå å bli våte. Vi skulle være klare til foto kl 0400 neste morgen.

Neste morgen regnet det i bøtter og spann og lyset var ikke som forventet, ingen grunn til å forlate soveposen som planlagt. Et par timer senere var vi imidlertid i gang. Hunnen kom ut og hentet byttet fra hannen omtrent en gang i timen. Da var det bare å løpe etter og finne henne på en eller annen kvist, knipse i vei og så henge med så lenge hun var ute av reiret.

Håpet var at hun valgte kvister eller greiner som var lavt nede slik at billedvinkelen ikke ble håpløs. Noen ganger fikk vi ønsket oppfylt, andre ganger ikke. Det som har vært mitt ønske lenge, er å få fotografert overleveringen av byttet. Normalt skjer det høyt oppe i tretoppene, 10 - 20 meter oppe, Det er derfor nesten ikke mulig å se. Ingen regel uten unntak, denne gangen fikk vi festet hendelsen på brikka og det skjedde bare fire fem meter over bakkenivå. Dagen ble reddet.

Terje hadde, sin vane tro, vært bortom med en termos kaffe og noen boller fra nærmeste bensinstasjon. Etter en trivelig prat takker vi for bevertningen, og han går mot bilen. Terje kommer ikke mange metrene før han stopper og ser seg omkring, han hører hannens kallerop. Kort etter er han lokalisert og vi kommer oss i posisjon med kameraene. Vi er klare i tide og rekker å forevige hendelsen. Tror ikke det er nødvendig med flere kommentarer, dere får nyte serien.

Dette byttet tok knapt et minutt. Så bar det rett til redet og ungene fikk det de ventet på. Et par timer senere dukket hun opp i hullet med restene av måltidet. Ikke mye annet enn fjær og føtter igjen av rødstrupen.

Vi forsøkte resten av dagen å få til en lignende serie, men den gang ei. Ikke mulig! Byttet var mus og overleveringen skjedde høyt oppe som vanlig. Vi klarte knapt nok å se hvor det foregikk og lang fra ta noen bilder av det. Kan ikke si annet enn at vi hadde flaks! (Takket være Terjes observasjonsevne.) Resten av dagen ble det bare bilder av ugla på kvist. Tema med variasjoner.

Ikke så lett å være kreativ med disse små fuglene. Legger ved et litt uvanlig bilde for moro skyld.

Vi holdt på til til i sekstiden før vi pakket utstyret sammen og satte oss i bilen igjen for å forevige ei langt større ugle, lappugle, hos Gøran.

Orkelsjøen

2011-06-07T22:36:00.000+02:00

Det ble en langhelg med fotografering, fire dager i forbindelse med Himmelspretten.Planen var en dag ved Orkelsjøen i Oppdal kommune, en dag med spurvugle hos Terje Kollås og en kveld med lappugle hos Gøran i Østersund for så å returnere igjen via Orkelsjøen til Asker. 1800 km på en helg ble mange timer i bil, men det var verdt det.

Ved ankomst onsdag kveld satte vi, bror min og jeg, opp lavoen i sørenden av sjøen. Klok av skade fra mitt forrige besøk hvor teltet blåste bort mens jeg lå i det, bardunerte vi teltet godt denne gang. Med kun to på feltsenger i en lavo til 8 ble det så komfortabelt som det kan bli i telt. Temperaturen falt ned til noen få blå på natta, så det var litt kjølig i sommerpose og uten lange underbukser.

Det ble masse tid til å fange snipene til brikka, de var villige til tross for at vinden var ganske frisk hele tiden. Syntes det ble litt artige bilder med skum og snø som bakgrunn for vadefuglene. Svømmesnipa uteble de timene jeg lå på stranda. Så den så vidt, men fikk den ikke på skuddhold verken med riktig avstand eller vinkel. Better luck next time!

Sandlo, D3s, 600 mm f4,0 / 1/1000 sek - f 4,0 ISO 1250

Rødstilk, D3s, 600 mm f4,0 / 1/500 sek - f 5,0 ISO 200

Klarte også å få noen bilder av snipene med lav vinkel på land. Det er ikke bare på juledekorasjonene reinlav gjør seg.

Temmincksnipe, D3s, 600 mm f4,0 / 1/500 sek - f 5,0 ISO 200

Lappspurv, D3s, 600 mm f4,0 / 1/3200 sek - f 5,0 ISO 200

Endene var ikke lett å komme på hold av, ikke som i Østensjøvannet. Etter flere timer på magen i fjæra, var jeg så heldig at et par arter kom på skuddhold. Jeg var litt overrasket over å se at noen allerede har fått frem unger, mens andre lå på redet og ruget.

Havelle, D3s, 600 mm f4,0 / 1/640 sek - f 4,0 ISO 200

Sjøorre, D3s, 600 mm f4,0 / 1/160 sek - f 7,1 ISO 3200

Storlom, D3s, 600 mm f4,0 + 2x conv / 1/2500 sek - f 8,0 ISO 1250

Synes resultatet med 2x converteren ble bra. (Bildet er beskårett til ca 50%)

Småfuglene var ikke lette å få på kvist, De likte seg helst nede i buskaset når vinden, i følge yr, skulle være ca 9 m/sek. Med litt ekstra jobbing fikk jeg tatt noen arter på kvist. De beste resultatene kom nok på morgenkvisten rett etter soloppgang. Litt trøtt etter å ha kjørt hele natta, men sove kan man gjøre om dagen.

Løvsanger, D3s, 600 mm f4,0 / 1/800 sek - f 5,0 ISO 200

Sivspurv, D3s, 600 mm f4,0+ 1,4 conv / 1/400 sek - f 5,6 ISO 1250

Gulerle, D3s, 600 mm f4,0 + 1,4 conv/ 1/200 sek - f 5,6 ISO 1000

Blåstrupe, D3s, 600 mm f4,0 + 1,4 conv/ 1/1600 sek - f 5,6 ISO 1000

???, D3s, 600 mm f4,0 + 1,4 conv/ 1/250 sek - f 5,6 ISO 1000

Noen likte imidlertid vinden, ternene. Ikke lette å følge i flukt, men noen bilder traff rimlig bra. Ikke lett med en 600 mm.

Rødnebbterne, D3s, 600 mm f4,0 / 1/320 sek - f 4,0 ISO 200

Søndagen på vei hjem, gikk vi noen timer inn i fjellet for å finne Boltitt og Fjellerke. Lerka kom vi ikke på hold av, men jeg fant et boltittpar på veien ned. Tillitsfull som den er, gikk det greit å få noen bilder på noen få meters hold,

Boltitt, D3s, 600 mm f4,0 + 1,4 conv/ 1/400 sek - f 11,0 ISO 500

Neste stopp blir hos Terje i Levanger med Spurvugla.

Spiradammen i Asker

2011-05-29T21:36:00.000+02:00

Det heter at man ikke skal gå over bekken etter vann. Denne helga ble turen til Hestpiggane kansellert, og da ble det sysler i heimen i stedet. Fikk meg imidlertid en liten tur ut med kameraet for å prøve det nye 600 mm objektivet.

Det ble litt ender og unger denne gangen i ettermiddagssol..

Fugler på Mallorca.

2011-05-15T21:54:00.002+02:00

Jeg skulle ha en ukes ferie på Mallorca, og siden turistbøkene beskriver S'Albufera i nærheten av Alcudia meget positivt, tok jeg med meg 500 mm linsa og teleconvertere. Litt ekstra å dra på, men jeg kunne ikke la objektivet ligge hjemme og så oppdage at det var bra muligheter uten å undersøke dem. (I det misnte, litt.)

Jeg var først innom dette våtmarksområdet på dagtid, og så en tur om kvelden og en om morgenen. Det var mindre aktivitet enn jeg hadde forventet, selv noen lokale som bodde i området uttrykte sin misnøye med forholdene den uka jeg var på besøk. Vannstanden var lav og det var for sent til å få med seg slutten av trekket nordover. Uansett ble det noen nye arter på brikka, og ennå har jeg ikke artsbestemt alt.

Det var fire fotoskjul i parken med glugger som man kunne stikke linsa ut gjennom. Fine tiltak for både fugletittere og fotografer. Jeg møtte både mange engelskmenn og tyskere foruten de lokale. Tydelig et populært sted for alle fugleinteresserte.

Foruten vadefugl var det masse småfugl. Disse hørte man uten problem, men å få dem i fokus var langt fra enkelt. De satt sjeldent rolig lenge. Ble bare et par arter denne gangen.

Jeg kjøpte meg en lokal guidebok for fugler. Den hadde opplysninger om alle steder og arter som man kunne finne på øya. Det skal være nesten 340 arter innom øya årlig hvorav 110 arter hekker der, Nok å ta av for en fugletitter! Jeg forsøkte et par andre steder, Mortitx og Formentorhalvøya. På disse turene kom jeg kun på hold av den halvtamme "villgjeita" og en småfugl, ikke mye å sammenligne med fiskeørn, sorte gribber og falker som i følge boka skal holde til i disse områdene.

Ser ut til at Mallorca er et bra sted å dra for å fotografere, men jeg tror at man bør være der tidligere på året mens fuglene tar seg en pause på veien nordover og det kreves selvsagt mer tid. En fin tur tross alt.

Orrhaneleik i Våler.

2011-05-05T22:07:00.000+02:00

Også i år skulle jeg på orrhaneleik hos Torbjørn og Bård i Våler. Jeg ønsket meg "hønseuka" for å få bilder som er forskjellig fra de jeg tok i fjor. Første natta på leiken ble tidlig i påsken med mye vind, men ellers bra værmelding.

På veien opp til leiken var all snøen borte og isen på del lille tjernet hadde begynt å smelte. Våren var flere uker tidligere i år. Første morgen kom ingen høner så hanene var det ikke mye fart i, gikk stort sett rundt og bruste med fjærene og spiste litt av og til. Ikke mye actionfotografering av dette.

På den lille øya var det bare en hane i år. Han passet på territoriet sitt og ingen andre våget seg ut til han. Det ble bare brusing med fjærene.

Andre natta var det masse liv i gryspillet, men hva kan man gjøre med det, ikke mye fotolys. Jeg lå og ventet på sola og lyset. De som hadde fulgt bedre med enn meg hadde sett tre høner og mente at det hadde vært parring. Det gikk jeg glipp av!

Heller ikke denne morgenen ble det noe særlig til liv mens det var fotolys. Eneste variasjonen var ei gluttsnipe som blandet seg med hanene. De brydde seg ikke mye om den.

Det eneste livet den andre morgenen var en unghane som forsøkte seg. Hver gang han kom inn på leiken, slo alle "gamlekara" seg sammen og jaget han bort.

Så dette året ble det med noen nye artsbilder. Må nok vente ett år til på neste sjanse!

Sothøner.

2011-05-02T22:42:00.000+02:00

Sothøner er det også masse av i Østensjøvannet. De holder seg mye inne i sivet, vanskelig å få gode bilder av dem. Når man sitter i timesvis, er det imidlertid mulig å knipse dem når de våger seg ut på åpent vann.

Må si at det virker som om disse fuglene har temperament, krangler ofte med naboen og lar maken får gjennomgå. Det er vel slik det skal være?

Etter alle parringene, gikk hannen ut i vannet over hodet på høna. Så var det enten å la henne få litt mer "juling" eller så var det å jage naboen. Aktiviteten var på topp hele tiden. Underholdende å sitte og se på er det i hvertfall.

Nå begynner årets vegetasjon å komme opp, så tiden for de helt lave vinklene er snart over for i år.

Toppdykker i Østensjøvannet.

2011-04-27T22:21:00.000+02:00

Mange har sagt at jeg burde benytte meg av fotomulighetene ved Østensjøvannet. Etter denne påsken må jeg inrømme at kommentarene har vært riktige. Siden det ble lite skiturer på fjellet, har jeg benyttet anledningen mellom hagestell og andre hjemlige sysler. Det har blitt mange bilder som ikke får plass i ett innlegg, så mer kommer ettersom jeg får jobbet meg gjennom filene.

Får ta en ting av gangen, først ut blir en serie av toppdykkeren. Det er vel ikke så mye tekst som er nødvendig, men jeg kan tilføye at etter syv åtte dager med fotografering mellom fire og seks timer på hver økt, har det vært varierte lysforhold og mange ulike situasjoner som er foreviget.

Det var både kurtisering, bygging av rede og parring i påskeuka. Jeg oppdaget ett horndykkerpar som bygde rede så vidt synlig fra land. Poseringen for kameraet ble ikke bestandig riktig under, men i et par omganger lå hunnen med hode riktig veien.

Det hele begynner med litt kurtisering hvor begge dykker og kommer opp med litt "gress" og så må man danse litt.

Både på morgen og kveld hadde vinden en tendens til å spakne, så da var det bra muligheter til noe speiling. Ikke bestandig kom artene på skuddhold når jeg ønsket det, men det var bare å bruke tid så bød muligheten seg. Fisking var en ennå mer problemfylt øvelse, så det får jeg nok stri mer med. Tross alt artig å se hvordan den kom opp med fangsten og hvor lett og fort den skled ned.

Det kommer mer etter denne påskehelgens fotoaktiviteter. Det er vår i fuglenes verden og det er ikke jeg den eneste som har fått med meg. Overraskende mange naturfotografer var å finne vedØstensjøvannet.

Våren er kommet!

2011-04-19T21:56:00.000+02:00

Hjem fra Finnmark etter en kort tur på fire dager, og all snøen er borte fra hagen. Løkblomstene forsøker å komme opp, men rådyrene forsyner seg av det grønne. Blåveis og hvitveis får i hvertfallstå i fred i skogen like ved oss, så det kan man bare nyte i fullt monn.

Nå er det bare å henge i stroppen skal man få med det som skjer i naturen. April og mai blir hektiske! Skal forsøke å holde bloggen oppdatert, men det kan nok bli noe forsinkelser.

GOD PÅSKE!!!!!!!!

Ekkerøya

2011-04-14T23:10:00.000+02:00

På veien til og fra Hornøya var Duy og jeg innom Ekkerøya og Vadsø for å se om vi kunne få noen bilder av praktærfugl og stellerand. Det fikk vi ikke, men det var masse av fjæreplytt som gikk i fjæra. Den fulgte vannkanten, opp og ned i fjæra med floa. Noen ganger traff vi på enkeltfugler som var fotogene, mens andre ganger da det var mange sammen var det ikke så lett å komme nært innpå.
Jeg vil ha bildene fra lav vinkel så det blir ofte å ligge på magen og vri hodet i de underligste vinkler for å kunne se gjennom søkeren. Denne gangen lå jeg i en liten dam, og sjøvann kom inn i bukselomma med telefonen. Det var slutten på den telefonen. Alt har sin pris!

Hornøya i april

2011-04-09T22:54:00.000+02:00

Dette var andre turen min på Hornøya, denne gangen sammen med andre fotografer. Planen var å dra nytte av det vekslende vårværet for å få en annen type bilder enn de man får om sommeren. Fuglene på snø og i snøvær var det jeg ønsket meg.
Vi fikk fuglene på snø, men ikke den snøbygen jeg hadde håpet på. Det ble imidlertid både vind og regn så det holdt, og nordlyset passerte for dem som sov på natta. Jeg tror Bjarne Riesto var den eneste som fikk det med seg, han var smart nok til å sette ut kameraet for natta.
Vi gikk opp og ned bakkene med alt fotoutstyret fra daggry til solnedgang så det ble også litt trim ut av det hele. Det luktet både svette og fugleskit av oss, men hva betydde det, vi luktet alle likt: Ikke noe problem.

Lunden var på plass allerede og da blir det alltid noen bilder av den i flukt, denne gang uten fisk. Krykkja i gang med sine luftkamper, men det ble det ikke noen bra bilder av for min del. Våren var med andre ord i annmars også her nord.

Den store overraskelsen denne helga ble serien under, lunder i kamp.

Dette var en serie jeg aldri hadde drømt. Heller ikke visste jeg at lunden var så aggresiv. Har alltid sett på den som en fredelig og tillitsfull fugl. Så feil kan man ta!

Må nok tilbake neste vår for å se om det blir skikkelig snøvær. For de som ikke har vært sålangt nord så kan jeg på det varmeste anbefale en tur til Øst-Finnmark. Det er massevis av arter og masse motiver fra nå og ut over sommeren. Dette er en turistattraksjon de lokale aktørene bør være flinkere til å utnytte. Jeg synes det er feil at Finnature og andre arrangerer turer til området, mens de lokale er fraværende. Bjarne har allerede satt opp datoer for to Workshopper neste år. Flere søringer burde gripe sjansen, synes jeg!

Østensjøvannet

2011-04-06T23:11:00.002+02:00

Jeg tok meg en kvelsdtur med en bærepose full av brødbiter opp til Østensjøvannet. Rådyr og pippipper i hagen får nå greie seg uten.
Isen hadde begynt å gå, og fuglene var ikke så hissige som i vinter, men innholdet gikk unna.
Etterpå la jeg meg ned en times tid og ventet på om noe skulle skje i kvelsdsola. Våren er på vei og selv krykkja og skarven på Hornøya har begynt kurtisen og samling av redematerialer.

Det så ut til å bli en kveld uten noe spesielt, men den gang ei. Jeg lå og fulgte noen Kanadagjess i søkeren og fikk noen greie artsbilder, og litt "vasking",

Plutselig oppdaget jeg at ei gås gikk til angrep på en annen, men der tok jeg feil. Det var nok noe helt annet som foregikk. Den stakkars gåsa fikk seg en brutal dukkert, hun ble duppet under gang på gang.

Skulle nok ha hatt noe annet enn en 500 på denne serien, men det er ikke så ofte man får med seg noe slikt. Steggen var i hvertfall fornøyd etterpå.

Skjeggmeis i Vestfold

2011-03-21T22:28:00.000+01:00

Denne helgens fotoaktiviteter ble en kort biltur til Vestfold sammen med Kim og Duy for å fotografere sjeggmeis og landskap siden det skulle være fullmåne.

Første stopp ble Tønsberg hvor en flokk med sjeggmeis hadde overvinteret i sivskogen. Etter litt rekognosering og en prat med noen som var kjente i området gikk vi ut i "sivskogen". Vi fant oss hver vår åpning og ventet. Fuglene var det intet problem å høre, men de var vanskelig å få øye på. De holdt seg inne mellom stråene og beveget seg hele tiden rundt omkring. Autofokus på kameraet var bare å slå av, så det var en utfordring å finne dem i søkeren og klare å stille inn objektivet slik at fuglen ble skarp. Noen bilder klarte jeg å ta på lørdag.

Det var noen som satt mer i ro og som det var lettere å få bilde av gjennom all "sivskogen"

Siden det var fullmåne og værmeldingen var bra, dro vi ned til Verdens Ende for å se på solnedgangen og at månen kom opp. Vi kom dit en time før solnedgang, så det var rimelig med tid til å finne oss en plass med bra utsikt både vest- og østover.Greit nok at det var litt mer skyer enn det værmannen hadde spådd, men det var ikke særlig fart i dem. Ingen duse skyer på tross av lukketider på 30 sek

Etter å ha fått foreviget både solnedgangen og at månen kom opp, satte vi kursen mot bilen i mørket. Det var ikke helt enkelt siden det var bare Kim som hadde husket å ta med seg lykt. Tilbake ved veien på Verdens Ende kunne vi ikke la være å forevige minnesmerket. Måneskinnet gjorde silhuetten spesiell, og vi synes det var en litt artig vri med månen i kurven.

Søndag morgen var det igjen tilbake til Tønsberg for annet forsøk på skjeggmeisen. Jeg fikk nesten ingen bilder på tross av at den gikk mellom bena på meg til tider. Den gikk på bakken mellom alle stråene. Dårlig lys og umulig å fokusere.

Søndag ettermiddag dro vi ned til Mølen, men der møtte havtåka og en frisk vind oss. Vi så både sanglerke, snøspurv og en del andre arter som vi godt kunne brukt tid på, men det gikk ikke å få noen av dem på "skuddhold". Solnedgang blir det ikke i slikt vær, så det var bare å sette nesa hjemover. Det har tross alt vært ei trivelig helg og vi har blitt noen erfaringer rikere.

Snøaper i Jingokudani Yaen-Koen, Japan

2011-03-11T12:22:00.000+01:00

Første gang jeg så snøaper var i Natur og Foto som Tom Schandy hadde tatt. Disse bildene, og de han også hadde med av traner og ørn, gjorde at jeg fikk lyst til å dra dit. Japan er for mange et land langt borte og ikke lett å komme til, men jeg reiser flere ganger i året til den delen av verden i forbindelse med jobben. Så for meg var det en liten avstikker på en forretningsreise og å ta med kamera sekken.

I følge Yr skulle det være fem blå og litt snøvær, i grunnen bra forhold til å fotografere apene i uten at fotografen frøs for mye. Jeg hadde tatt med meg ull undertøy og gode støvler for ikke å fryse. Ankom Shibu Onsen fredag kveld direkte fra Norge. Det var bare å sjekke inn på en riokan, japansk type hotel hvor alt er som i "gamle" dager, spise middag på rommet og så ta et bad på japansk vis. Her vasker man seg først og så setter man seg ned i bassenget hvor vannet er så varmt at man ofte må bruke lang tid for å senke sitt legeme ned i. Da er det bare å sitte så lenge man klarer. Man blir både varm og tørst av dette. (Sover godt etterpå.)

Lørdag morgen var det en rask frokost og så bar det avgårde. 1,3km å gå fra parkeringsplassen og så var man der. Masser av apekatter rundt omkring og det var ikke helt få tilskuere heller. Mange hadde kamera av bra kvalitet, mens andre brukte mobiltelefonen. Det spilte ingen rolle, apekattene gikk mellom tilskuerne og over kameraet mitt mens jeg holdt på. Skjønner godt at dette har blitt en turistattraksjon.

Vannet holdt god temperatur. Skal jeg tippe etter å ha duppet fingerene nedi, var det nok litt over førti grader. Ikke rart at det ryker av vannet når det er noen grader under null i lufta. En konsekvens av dette var at jeg fikk problemer med dogg på linsa, bildene ble duse og etter en stund klarte ikke autofokusen å fungere. Det tok en stund før jeg skjønte sammenhengen.

Jeg ble litt fascinert av en liten unge som av og til hang på mor, men som også måtte prøve ut livet på egen hånd. Også i den "familien" var det nok av store brødre som skulle tukte de mindre.

Sesongen er i januar og februar, så jeg tenkte at begynnelsen av mars også ville være brukbart. Ønsketenkning er noe vi alle driver med, det var blitt for varmt allerede til at apene satt i poolen for å nyte det varme vannet, de gikk uti for å plukke opp kornet som ble kastet ut til dem. Resultatet ble ikke de bildene jeg hadde fantasert om, men sånn er det. Bedre lykke neste gang!

Speilinger var ikke enkelt å få til, vannet var sjeldent så flatt at det ble brukbare refleksjoner.

Når det er kaldt, pleier apene å dukke helt under. Som dere ser, skjedde dette ikke, de bare satt og plukket korn som enten fløt eller som sank på bunnen. Dammen var ikke så dyp at det var nødvendig å dukke for å få tak i maten. Så skal jeg få bilder med snø på hodet og fullstendig våte aper, må jeg tilbake en annen vinter.

Tåke i vinterland

2011-03-02T20:18:00.000+01:00

Nå er siste helgen denne "vinteren" over. I stedet for å dra i Kollen for å se på noen gå på ski, tok jeg ei helg på Beitostølen for å gå på ski selv. Været var litt spesielt, tåke og litt snø som dalte ned fra oven av og til. Landskapet ble spesielt i den dårlige sikten, alt var hvitt omtrent uten konturer. Puttet derfor kameraet i sekken for å se om det ble noen artige vintermotiver.

Jeg har ikke forsøkt meg så mye på landskapsfotografering, men synes det ble litt artig når man fikk frem ett element uten noe annet rundt omkring, muligens en antydning til noe. Det mangler i hvertfall ei rype eller en harepus, men den slags treffer man sjeldent på i løypenettet rundt Beitostølen.

Dere får vurdere resultatet og gi gjerne noen tilbakemeldinger uansett mening!

Kongeørn i Fagerlia.

2011-02-23T22:08:00.000+01:00

Dette blir tredje gang Duy og jeg prøver oss på kongeørn i vinter. Først var det i Molde i november hos Terje, hvor vi ble sittende ei hel helg og hadde havørn nede et kvarter på søndag. Kongeørn og hønsehauk så vi ikke den helga. Så ble det Tokke hvor vi hadde kongeørn nede på lørdag, mens søndag var "svart". Så nå sto det nye skjulet til Svein for tur. Hva ville helgen gi oss av bilder og muligheter. Han har et hekkende par som holder til i området og en ungfugl. Den tror Svein er resultatet av siste sommers hekking.

Vi kom opp til Værnes, ble plukket opp av Svein og så bar det oppover dalen med kun et stopp på Coop for å proviantere. 20 min med bil og så oppover gjennom skogen med snøskuter. Vel fremme var det bare å få seg litt mat, gjøre fotosekken klar og hoppe i køya for å være på plass i bua kl 0630 lørdag morgen.

Ørna hadde for vane og komme for ei fotoøkt om morgenen og ei på ettermiddagen. Denne dagen gikk ikke ting som "avtalt", den dukket ikke opp før ved lunchtider i hardt dagslys.

Som åte var det lagt ut et ferskt rådyr og en rødrev. Det var bare rødreven den gadd å bry seg om, rådyret ble bare liggende urørt.

Da reven hadde ligget ute på fredag og var halvspist, bandt vi den fast til ei rot som stakk opp av snøen slik at ørna ikke skulle dra med seg maten utenfor "skuddhold". Den lille taustumpen holdt i hvertfall gjenom dagen på tross av at ørna dro og slet i skrotten flere ganger.

Etter en time nede på åtet var den første økta over. Vi ventet forgjeves på at neste økt og kveldsmaten skulle nytes. Ungørna og maken så vi knapt i området, men skrikene hørte vi godt hele dagen. Så ved halv seks tiden var det bare å pakke sammen sakene og spasere over til den gamle jaktkoia som ligger et par hundre meter fra skjulet.

Duy liker å fyre på peisen. Noen vedkubber og det blir godt og varmt i ei så lita koie. Ønsket man seg mer romantisk stemning, vare det bare og titte ut, månen var nesten full.
Det var bare å lage litt mat og så gå til sengs slik at en var klar for søndagens hendelser.

Vi var klare ved halv sju tiden denne morgenen også, men nå var det slutt på klarværet. Tett skydekke og etter hvert tendenser til lett snødryss.

Denne dagen hadde vi fått en nyskutt rev og en århane som åte. Vi festet århanen til en tørr furukvist og la reven på et passende sted med hvit og urørt snøflate. Da dette var gjort, var det bare å komme seg inn i skjulet og vente på fotolyset.
Søndag kom ørna tidlig, før det ble lyst, og satt i underkant av en time. Fortsatt var det reven som var attraktiv, verken rådyr eller århane ble rørt.

Det var ikke lenge snøflata var "ren". Ørna nappet av pelsen på låret og siden det ikke var noe vind ble pelsdottene liggende på snøen. Etter å ha fått i seg en passe porsjon, forsvant den og ble borte til etter vi måtte begynne å skru ISOen oppover. Den kom tilbake ved femtiden.

Nå var den ikke fornøyd med å spise maten slik den ble servert, den måtte flyttes og snus litt. Om ikke annet så ble det i hvertfall noe variasjon av åtebilder.

Denne gangen fikk vi heller ikke flukt eller kampbilder. Hvor mange ganger skal jeg gidde å forsøke? Ørnebilder er jo blitt litt "harry" så hvorfor bruke så mye tid og penger på dette? Gir jeg opp før jeg er "ferdig" med motivet eller står jeg løpet ut? Skulle gjerne hatt bilder av ørna i flukt og slåsskamp. Forblir det noe jeg kun har på ønskelista? Nå er i praksis denne vinteren snart over,og så får jeg bruke resten av året til å lure på hva jeg skal gjøre neste år.

Sri Lanka, Shinharaja Rainforest.

2011-02-17T22:47:00.000+01:00

Siste dag med fotografering var i Shinharaja Rainforest, som står på UNESCO sin liste over verneverdige områder. Her skulle det være fokus på de små ting, macrofotografering.

Som vanlig var det ut før det ble lyst, og vi kom derfor ned til rangerstasjonen som første kunde. Hensikten til guiden min var at han ønsket en spesiel ranger, og for å være sikker på å få han måtte vi være først ute.

Jeg hadde min erfaring fra jungelen i Vietnam friskt i minne både med hensyn til manglende motiver og blodigler. Derfor tok jeg denne gangen med meg kun makrolinsa, og 70 - 200 mm. Denne rangeren hadde et helt annet blikk for små kryp og detaljer enn det jeg hadde erfart før. Denne lille frosken måtte han nesten stikke fingeren bort på før jeg klarte å skille den fra bladene den satt på.

Han oppdaget også noen andre småkryp for han visste så godt hvor de satt. Jeg syntes at det ikke alltid var like enkelt å få disse små krypene i riktig vinkel. Resultatet var at jeg måtte ut av stien, ned på kne eller ligge flat på magen, for at billedvinkelen og bakgrunn skulle bli ok. Det hadde sin pris, blodiglene elsket meg. Jeg vet ikke hvor mange jeg, eller rettere sagt guiden plukket av meg, men det var langt fler enn de selv fikk på sine bare ben. Det var ikke mye å bry seg om for de ble effektivt fjernet med sterkt såpevann; alternativt med urtevann. Hensikten var at de skulle slippe taket selv slik at ikke deler av kjeften skulle sitte igjen og gi infeksjon. Bena ble etter hvert ganske blodige under buksa.

Mange sopparter var spesielle, uten at jeg skal kunne utdype det noe særlig.

Det litt artige var at denne jungelhanen hadde vi hatt store problemer med å få noe godt bilde av i Yala. Hanene løp ganske fort foran bilen, og når vi stoppet opp, løp den raskt inn mellom busker og kratt. Nå kom dette eksemplaret ut av skogen og poserte villig vekk. Denne gang var det bare å legge seg flatt og knipse ivei. Dette bildet ble tatt med 120 mm brenvidde.

Denne karen kom villig ned til oss da jeg ofret matpakka mi. Loff gjorde underverker og flere individer kom raskt ned på rasteplassen. Begge disse artene er unike for Sri Lanka.

Vi fikk tatt noen flere bilder før regnværet kom brått på oss. Det var ikke regn etter norske forhold, det må heller karakteriseres som å stå under en dusj. Ikke en tørr flekk på kroppen. Godt at fotosekken holdt rimelig tett. En brå og tidlig avslutning på dagens fotografering.

Mellom skurene tok jeg et par bilder av noen blomster. Dagen ble med andre ord ganske avkortet.
Jeg vet at regnskogen har mange muligheter som jeg ikke fikk se, men jeg var i grunnen fornøyd nå.

Tilbake på lodgen var det bare en ting å gjøre, gå i dusjen og få av seg de siste iglene. Noen hadde kommet ganske høyt opp, så derfor hadde de ikke blitt oppdaget før. God og mett ser det ut til at den er blitt. Rart å tenke på, men før den begynner å suge, er den ikke større enn ei knappenål. Jeg har ikke tall på hvor mange bitt jeg hadde på kroppen, men det tok lang tid før det sluttet å blø og det klødde fælt. Neste gang bruker jeg kanskje iglesokker igjen?

Da var det bare å sette seg ned og beskue regnværet og nyte en varm kopp te / øl mens blødningen stoppet. Neste dag var det en lang biltur, vente på flyet til etter midnatt og så en lang reise hjem med mange bilder på brikkene.

Sri Lanka, Yala National Park tredje dag.

2011-02-12T11:07:00.000+01:00

Den siste dagen i Yala National Park var kommet, og jeg må inrømme at resultatet så langt ikke sto i forhold til forventningene. Det var tross alt bare en ting å gjøre, stå på. Selv guiden og sjåføren var stresset. De ønsket å levere det kundene ville ha.

Vi satte i gang med den vanlige rutinen, betalte billet, hentet den lokale ranger og kjørte innover i parken. Ruta ble lagt på de veiene hvor det var størst sansynlighet for å finne dyrene. Alle forsøkte etter beste evne å se etter leoparden uten at vi fant noen. Sjåføren brukte også mobilen aktivt og plutselig økte farten. Jeg skjønte at nå var det ting på gang, nå var det bare å holde seg fast. Fem min. senere pekte de opp i et tre og der lå dyret!

Nå hadde jeg i hvertfall fått sett og tatt bilder av arten to ganger. Denne gangen ble det ikke noe dacapo, han ble ikke liggende i treet lenge etter at jeg hadde fått mine bilder.

Etter dette var det bare å kjørte videre og se etter nye motiver. Det var kanskje ikke så spennende å fokusere på vannbøffeler, apekatter og andre dyr som vi kjøete forbi hele tiden.

Det viser seg imidlertid at den som leter, han finner. Plutselig fikk vi øye på en ørn i veikanten som satt på byttet sitt, en kanin. Dette var ikke et vanlig syn, heller ikke for de erfarene guidene. Hvis jeg leser fugle-boka mi riktig, var dette en Mountain Hauk-Eagel. Har ikke funnet noe norsk navn på den.

Disse dyrene så vi over alt i større og mindre flokker. Som oftest så vi dem kun på lang avstand. De passet inn på de store åpene gressslettene. Fin mat for leoparder!

Elefantene brydde jeg meg ikke så mye om, syntes ikke det var et så interessant motiv, men en med store støttenner syntes guiden at jeg ikke kunne kjøre forbi. Denne karen kom rett gjennom buskene og krysset veien bak oss. Da vi stoppet bilen for å ta bilder, kom han rett mot oss i god fart. Sjåføren kjørte frem kun en meter eller to, rygget så tilbake slik at vi sto riktig posisjonert for å ta bilder og så slo han av motoren. Etter det brydde ikke elefanten seg noe mer om oss, mat var viktigere.
Bildet er tatt med 70 mm så avstanden er ikke stor, max 5 meter.

Etter disse litt spesielle sjansene lurte jeg på om jeg skulle være fornøyd med turen i Yala eller ikke, Nå var det bare en ettermiddag igjen av de tre dagene som var planlegt. Det er som når man er på fisketur, bare å stå på til tiden er brukt opp.
Pen fugl i riktig høyde til å få et greit bilde.

Ved lunchtider da vi måtte ut av parken, tok jeg ett par bilder fra bakkenivå. Guiden gav meg beskjed om å være forsiktig for det var krokodiller i vannet. De kan komme fort opp skjønte jeg, men et par bilder fikk jeg tross alt.

Synes at et så trøtt motiv som en vannbøffel kan bli OK bare vinkelen blir lav.

Etter lunch fant vi leoparder som var ute på jakt etter "white spotted deers" som gikk og gresset på sletta. Ikke lett for dem, for apekattene skrek og varslet og en skare av safarijeeper fulgte med. Vi fikk ikke se en vellykket jakt, men jeg fikk flere bilder denne ettermiddagen enn jeg hadde fra før. Nå synes jeg at jeg ikke hadde grunn til å klage på utbyttet fra denne turen.

Turen i Yala var over og nå var neste stopp regnskogen, Shinharaja Rainforest, som lå halvveis mellom Yala National Park og flyplassen i Colombo.

Sri Lanka, Yala National Park andre dag.

2011-02-06T20:34:00.002+01:00

Etter noen timers søvn var jeg klar for et nytt forsøk på å få festet leopard på brikka. Nå gav jeg beskjed til guiden og sjåføren at alt annet enn leopard hadde annen prioritet. Valg av kjørerute og hastighet på jeepen innover i parken bar preg av at nå skulle vi få det til. Det bar innover på den humpete veien, men det første som møtte oss var ikke noen leopard, men en jungel hane.

Det neste som vi måtte stoppe for, var en påfugl i full kurtise. Det er ganske fint å se på, og det blir bra lyd i fjærene når den viser seg frem for hønene. Ingen av de gangene vi fikk se kurtisen resulterte det i noe mer, så tiden var vel ikke helt moden ennå.

Vi måtte til slutt innse at heller ikke denne morgenen ville vi få kontakt med noen av leopardene. Tar for kuriositetens skyld med et bilde av den jeeptypen som ble benyttet av flest selskaper, gamle Land Rovere med firehjulstrekk. Det var greit nok å fotografere fra planet når man ikke delte bil med andre fotografer. Hver gang jeg fotograferte, stoppet han motoren og alle andre i bilen fikk beskjed om å sitte helt stille. På den måten klarte jeg å bruke stativ med 500 mm og 2x converter.

Når vi stoppet på plasser for å spise litt, kunne vi også gå ut av bilen. Her oppdaget jeg fort at en flokk apekatter holdt til. Artig innslag, om de ikke var sjeldne, så var de i hvertfall underholdende.

Tiden flyr, og det ble ikke lange stoppet før vi var på søk igjen. Sjåføren begynte nå å bli litt flau over at vi ikke fikk se noen katter så det var bare å stå på. Tiden gikk uten at vi fant noen selv. Vi fikk heller ikke beskjed over mobilen om hvor den var observert. Denne formiddagen kom vi nok en gang forbi de halvgamle hannelefantene. Det var ikke bare påfuglen som var yr, men tydeligvis også elefantene. Dette synet hadde ikke noen av guidene mine sett på de over ti årene de hadde kjørt rundt i parken.

Etter lunch begynte det som før lunch, andre dyr kom på fotohold, nå var det en flokk villsvin. Ganske sky individer og ikke helt greie å ha med å gjøre.

Endelig kom den telefonen sjåføren hadde ventet på. Jeg skjønte ut fra farta som ble satt opp og med hvilken målbevissthet han kjørte at nå skulle jeg få se / fotografere leopard. Vi kom frem blant de første og fikk stoppet bilen slik at vi kunne se dyret gjennom løvverket. Han lå og sov med hodet vekk fra oss. Ikke mye til fangst.

Siden det raskt kom til mange biler, var det ikke bare å ta opp den eneste plassen man kunne se dyret fra. Sjåføren min kjørte derfor frem, snudde og stilte seg i kø for andre gang. Jeg fikk ikke mange minuttene da heller, men posituren var tross alt endret noe.

Vi tenkte å forsøke en tredje runde, men før vi hadde snudd bilen ved neste veikryss, hadde den hoppet ned og ble borte. Jeg kom i hvertfall ikke hjem uten bilder av sorten.

Dagen sluttet som den begynte, med vilsvin og jungel hane.

En hel dag igjen i Yala, min siste sjense for denne turen.

Sri Lanka, Yala National Park første dag.

2011-02-04T07:51:00.000+01:00

Endelig fremme ved Yala National Park som er en stor park på sydspissen av Sri Lanka og som skal ha verdens høyeste tetthet av leopard. Å få festet ett av de store kattedyrene til brikka skulle bli høydepunktet på turen. Forventningen var stor da jeg sto opp i halv femtiden. Alt gikk greit, og vi var på plass for å kjøre inn i parken ved sekstiden, da det begynner å gry av dag. Tolv timer å gjøre det på før det atter ble mørkt.

Yala er en ganske stor park som det tar over en time å komme med safarijeepen fra den ene enden til den andre. Foruten store avstander var veinettet heller ikke det beste. Mye vaskebrett og store hull i veien. Det kom godt med å ha en firehjulsdrevet Land Rover.

Det første dytet vi møtte innenfor parken som jeg tok bilde av, var en "Ruddy Mongoose" som gikk i grøftekanten og i buskene langs veien. Vi så den hver dag på eller ved siden av veien. (Vet ikke hva den heter på norsk.)

Disse bengalbieterne så vi også ofte langs veien. Av og til satt de til og med i riktig høyde og slik at bakgrunnen ikke ble skarp. Etterat det var blitt mange nok bilder av arten i forskjellige miljøer, stoppet jeg ikke bilen lenger. Bare å kjøre videre til neste art og situasjon.

De lokale er opptatt av elefanter, fikk jeg vite av guidene, og når noen av denne arten ble oppdaget, gikk derfor alarmen blant sjåførene i safarijeepene. Jeg ble fortalt at hannelefanter vandrer rundt alene mens hunnene danner flokker med unger. Det første møtet ble to hannelefanter som holdt sammen, og senere på dagen kom vi over en gruppe med unger som syntes det var herlig å ligge i vannet. Sikkert god avkjøling i 30 graders varme og sol fra klar himmel.

Er det dette man kaller snorkling?

Etter hvert kom mer av dyret frem fra det gjørmete vannet. Det var tydlig at ungelefantene likte dette. Han kom ikke opp før resten av flokken var på vei videre. Artig å se på.

Påfugler var det også mange av, men ingen som ville spre ut fjærene og sjarmere hønene. Første dagen måtte jeg nøye meg med et portrett av den fine hannen.

Morgenøkta gikk mot slutten og det var bare å komme seg ut av parken for å spise lunch. Ingen hadde sett noen leopard så langt. For meg var det så mye nytt at jeg mistet ikke motet av den grunn. Det er tydligvis det samme som gjelder her som hjemme; dyrene setter agendaen, det er bare å tilpassse seg.

Tilbake igjen til ettermiddagsøkta litt etter to og så kjøre rundt til fotolyset ble borte ved seks tiden. Første nye art ble en mountain hawk-eagle. Har ikke funnet noe norsk navn på den i lista til ornitologisk forrening.

Disse spotted deers så vi ganske ofte på de åpene gressslettene og mellom busker og kratt. Ikke visste jeg at det var brunsttid midtvinters, men kanskje den biologiske klokka er stilt forskjellig under ekvator enn nærmere polene. Her er det nok heller tørke / regntid som bestemmer det mest gunstige tidspunkt å få de små til verden på. Dette var sikkert god mat for leoparder.

For tredje gang denne dagen kom vi over en elefant, denne gang en ensom hann med store støttenner. Dette er store og imponerende dyr. Jeg skjønner at de lokale ser opp til og er begeistret for disse dyrene.

Nok en dag var over uten at jeg hadde sett noen leopard. Trøsten var at det hadde heller ingen andre i parken gjort den dagen. Det var bare å komme seg hjem på hotellet, få seg en matbit, en øl og så være klar neste morgen ved fem tiden.

Det ble nesten kappkjøring mellom bilene på veien ut. Ikke forstår jeg hvorfor, men slik ble det.

Sri Lanka, Horton Plain National Park.

2011-02-01T22:22:00.000+01:00

Tiden var endelig inne for årets første store fototur, en tur som ble planlagt basert på informasjon i Natrur og Foto, Etter en lang flytur ble jeg plukket opp på flyplassen i Clombo og bragt til hotellet. Neste morgen var det en fem timers biltur til en landsby som lå i nærheten av Horton Plain.

På veien var det naturlig å stoppe på en teplantasje og spise lunch og ta noen bilder av innhøstingen av teblader. Damene lot seg villig avbilde, men var raskt ute med hånda for å få tips. Jeg var nok ikke den første fotografen som hadde sett motivet. Det var vel verdt et par dollar.

Vel fremme på hotellet tok jeg en tur i en lokal park i stedet for å slenge meg ned på senga. Noen fugler var å se, men ingen spennende arter. Her fikk jeg imidlertid lagt meg ned på bakken for å ta bildene.

Første dag var over. Etter en middag var det bare å innta horisontalen på Teabush Hotel og være klar til avmars neste morgen kl 0500. Vi skulle være på plass når solen sto opp.
Vi nordmenn bruker å klage på norsk veistandard, men den er i hvertfall bra sammenlignet med den på Sri Lanka. Da vi kom opp på flata før inngangen til parken fikk vi se noen hjort som gikk og gresset ganske nær veien.Litt annet utseende enn det vi har, og jeg tror noe større.

Vel fremme ved inngangen til selve nationalparken var det godt med en kopp te før vi la ut på den syv km lange spaserturen. Vi så ikke mye annet dyreliv enn noen småfugl. Ikke helt i forhold til forventningene, men fin natur og åpent landskap var det.

Det mest kjente utsikspunktet på turen heter World's End. I følge guiden hadde stedet fått navnet fordi forelskede par hoppet ut fra dette stedet hvis de ikke kunne få hverandre. Arrangerte ekteskap er vanlig også idag. Guidens to døtre ble godt passet på, fortalte han. De skulle ikke få gifte seg pga kjærlighet. Stedet de hoppet fra ligger litt lenger fremme på pynten til høyre.

Uansett bakgrunnen for navnet var utsikten upåklagelig.

Jeg kan vel ikke si at denne dagen hadde innfridd forventningene, men det ble en fin tur i bra vær. Kommer nok ikke tilbake, men jeg ville heller ikke utelatt Horten på en tur til Sri Lanka. Nå var det bare å komme seg tilbake til bilen og begynne en seks timer lang biltur ned til Yala National Park.

Fossekall

2011-01-17T23:08:00.000+01:00

Denne helga ble det ikke mye tid til foto. Været var grått, trist og temperaturen var over på den røde delen av skalaen. Blir ikke bra vinterbilder fra en fotograf som ikke fryser. Godt vi hadde fotomessa på Lillestrøm. Om det ikke ble brukt mye tid på foto, fikk jeg litt tid til å sjekke ut en ny plass for fossekall. Tror det kan bli bra resultat når bare lyset blir bedre.

Kommende helg setter jeg kursen mot Sri Lanka. Det skal bli en ny opplevelse for meg, men bilder fra turen kommer ikke før et stykke ut i februar. Da håper jeg at det skal bli noen leoparder på brikka.

Sangsvaner

2011-01-09T23:02:00.002+01:00

Nå har sola snudd og et nytt bloggår har begynt. Dette året har jeg som ambisjon å holde samme aktivitetsnivå som i 2010. Planer eller prosjekter mangler ikke, men muligens tid til å sette alt en har lyst til ut i livet.

Etter mange dager med kaldt vær og masse snø, måtte jeg komme meg ut for å få noen vinterbilder før mildværet kom. Jeg dro tidlig og kom meg opp i Begnadalen før det var fotolys. Temperaturen var det ingen ting å si på -17. Yr hadde spådd sol på morgenen og til litt ut på dagen før varmfronten skulle komme inn. Håpet var å få noen flere bilder av svaner i frostrøyk.

(Jeg har ikke vært fornøyd med bildet under så jobbet litt med raw fila og fått ett uttrykk som jeg liker bedre. Hva synes dere som er innom bloggen? )

Jeg hadde glemt brødposen hjemme, så jeg kjøpte noen brød på en bensinstasjon for å forsøke å lokke til meg noen svaner / ender. Frykten for folk var større enn sulten hos fuglene der i dalen. De er nok ikke vant med å bli matet slik fuglene rundt Oslo er. Der i dalen er Mikkel en hyppigeret gjest langs elvebredden. Han forsvant forresten ut av noen busker da jeg kom ned til elva.

Det ble ikke de bildene jeg hadde håpet på, men noen ble det ut av turen.

Etter noen timer med dårlig fotolys og svaner som ikke ville ha ferskt 5-korn brød, var det bare å sette seg i bilen og kjøre hjem igjen. Synes imidlertid at lanskapet var så pent at det var verdt å stoppe noen ganger og forevige inntrykket. Det er tross alt ikke ofte en ser dalen slik.

Da jeg satte nesa hjemover kom mildværet, temperaturen steg til +2 og det kom også ganske kraftig vind, så det tar nok ikke lang tid før det hvite i landskapet er forandret.

Kongeørn i Tokke

2010-12-30T17:21:00.000+01:00

Jeg har tidligere vært og fotografert kongeørn hos Terje Sylte og hos Ole Martin, men ennå har jeg ikke fått noen fluktbilder som jeg er fornøyd med. Nå når Jostein Hellevik har bygd et skjul bare tre timers kjøring fra Oslo, var det verdt et forsøk.

Værmeldinga var ikke bra, snø og sterk vind. Det skulle i hvert fall bli bra vinterstemning på bildene denne gangen. Jostein hadde bygd et skjul på en fin plass med utsikt ut over dalen og med god avstand til dalsiden bak. Det fantes et par fine kvister ørna kunne mellomlande på før den fløy inn og landet på åtet. Siden Duy og jeg var de første som brukte skjulet, så vi fort at det var ytterligere et par ting som måtte fikses før det hele var optimalt. (Det er nå fikset.)

Nikon D300 - 500 mm - f 4,0 med 1,7 converter

Først fikk vi besøk av en ung fugl ved nitiden og så en gang til noe senere på dagen, men begge gangene var den ikke lenge nede på åtet. Hele tiden var de omkranset av både skjære, kråke og ravn.

Nikon D300 - 300 mm - f 2,8

Nikon D3 - 200 mm - f 2,0

Dette treet som er bak er nå fjernet, og bakgrunnen på fluktbildene burde derfor bli rene for de som leier seg inn senere i vinter.

Nikon D3 - 200 mm - f 2,0

Gamleørna kom på et raskt besøk på slutten av dagen da fotolyset var på hell. Vi hadde inntrykk av at fuglene ikke brydde seg mye om kameraklikkinga, men de var vare for bevegelser med kameraet.

Nikon D300 - 300 mm f 2,8

Nikon D300 - 500 mm - f 4,0 med 1,7 converter

Søndagen hadde vi ikke besøk av kongeørn på åtet. Ungørna satt bare i tretoppene og så ned. Vi så andre fly over uten å komme ned. Dette syntes vi var rart, og senere fikk vi vite at ørna hadde funnet mat et annet sted. Nok en gang et bevis på at dette ikke er fotografering i dyrehage, men ute i den frie natur. Fuglene gjør det de finner for godt, og det passer ikke alltid med fotografens interesser.

Skal jeg summere opp må jeg innrømme at det ikke ble den uttellinga fotomessig jeg hadde håpet på, men det var et par meget trivelige kvelder hos Maj-Lena og Jostein. Jeg kommer nok til å forsøke meg en gang til litt senere på vinteren.

Jostein kan treffes på tlf 90065976 eller på mail: jostein@hovdmyra.no.
Se også: http://www.hovdmyra.no/

Sangsvaner

2010-12-17T10:25:00.002+01:00

Tilbake i kulda forsøkte jeg å få noen gode vinterbilder. Muligheten som først bød seg var på et sted med sangsvaner som Duy tok meg med til. I følge yr skulle det være - 15 og sol fra klar himmel, med andre ord gode muligheter til frostrøyk.

Vi startet før soloppgang og var på plass da sola kom over åskammen. Jeg la meg ned på den tynne isen på elva mens Duy gjorde seg klar med noe brød. Ivrig kom både ender og svaner svømmende, med det var tydelig at de største forsynte seg mest. Det var ikke bare fotografer som kom med brød, men mange barn synes tydeligvis at det er morsomt å mate fuglene.

Jeg så at når svanene var et stykke unna og frostrøyken kom frem i bildene, hadde også en ikke helt pen bakgrunn en tendens til å komme frem. Dette blir sikker bedre lenger ut på vinteren når vi har fått mer snø på land som dekker gress og busker bedre.

Mange av bildene ble derfor tatt med 200 mm og blender 2,0 for å få en dus bakgrunn. Dette objektivet har jeg ikke brukt mye, men må si meg meget godt fornøyd med det.

Det ble kaldt å ligge på isen i noen timer, så det var godt å ha bilen i nærheten som ei "varmestue" når det ble for utrivelig. Ut på ettermiddagen forsøkte jeg å finne en annen plassering. Gikk over noe gress som kom opp gjenom isen. Det så greit ut, men det var det ikke. Jeg gikk gjennom isen og ble gjennom våt på den ene foten. I 10 - 15 graders kulde ble det derfor en brå slutt på fotograferingen.

Dong Nai River, Vietnam

2010-12-13T12:57:00.000+01:00

Fotografisk ble nok turene på elva nedenfor strykene mest vellykket. Jeg leide en båt som og kjørte opp og ned elva på den siden som hadde lys inn mot elvebredden. Nå var det langt lettereå komme på skuddhold enn på turene i jungelen. Vi holdt fokus på de fuglene som satt lavt nede. Den lokale guiden hadde etter hvert skjønt at det ikke ble bra bilder av fugl i tretoppene 20 - 30 meter opp.

Kingfisher var en art som ofte satt nede på kvist en meter eller to over vannflaten. De var derfor lette å oppdage på passe avstand. Da slakket vi på farta og drev ned mot fuglene. Noen var lettskremte, mens andre var mer samarbeidsvillige. Det er ikke store fuglen, så selv her ble det nødvendig med noe beskjæring for at det ikke bare skulle bli miljøbilder.

Jeg har ikke fått tak i boka om fugler i Sørøst Asia ennå, så noen artsbestemmelse er jeg ikke i stand til å gjøre.

Langs elva var det foruten litt trafikk av yrkesmessig karakter; noen lokale fiskere som holdt på. Jeg ble litt fascinert av den måten de ror på.

Kan vel ikke si annet at det har vært et par helger som jeg vil huske, så det er nok noe jeg kommer til å gjøre flere ganger, ta med kamera på tur og forsøke å finne noen lokaliteter som er vært å bruke tid på. Nå er imidlertid denne turen over, det er bare å sette nesa hjemover fra 30 røde til 20 blå. Brå overgang.

Cattien Nationalpark, Vietnam

2010-12-05T20:05:00.000+01:00

Nok en helg med foto i utlandet, denne gangen i Vietnam, nærmere bestemt xxx km nord for Ho Chi Min City, i en nasjonalpark som heter Cattien. Ifølge internett skulle parken ha både tiger og nesehorn i tillegg til de vanlige artene i området, men det var nok bare ønsketenkning. Siste tiger ble observert i slutten av forrige århundre mens siste nesehorn ble funnet dødt for noen år siden. Man er ennå ikke sikker på om det er troféjegere eller om det er naturlige årsaker som er dødsårsaken. Dette i følge lokale folk.

Det tok tre - fire timer å kjøre dit på relativt dårlige veier. Mange mopeder, små og store lastebiler i tillegg til personbilene. Trafikkulturen har ikke mye tysk disiplin over seg, ulykker forekom ofte.

Jeg bodde på Forrest Lodge i utkanten av nasjonalparken og ved bredden av en elv. Meget trivelig vertskap og betjening! De gjorde sitt beste for at jeg skulle trives men jeg skjønte etter hvert at det ikke hadde vært mange fotografer der, besøkende var for det meste fugletittere og week-end turister.

For å øke sannsynligheten for å treffe på dyr eller fugl hadde jeg denne helgen leid meg en guide. Han jobbet som ranger i nasjonalparken, men tok en del ekstrajobber med å guide turister. Det er greit å spe på den lille inntekten med noen USD ekstra. Første tur denne helgen ble en ca 8 km tur på stier gjennom jungelen. Stien gikk på kryss og tvers så det ville være lett å miste retningen dersom en ikke er vant til å ferdes i slikt terreng. Dette var noe helt annet enn å ferdes i norske skoger. Kompass og GPS er et must dersom man skal ferdes på egen hånd. I sekken bør man også ha nok med vann, hengekøye og litt mat foruten en god jungelkniv til å hogge seg vei gjennom villnisset. Man sier at det ikke går fortere enn 1 km pr time utenom stiene.
Det var ikke mangel på lyder fra både fugl og innsekter, men situasjonen var ikke forskjellig fra den i Korea. Det var bare å bære på kameraet uten å få brukt det, men jeg synes det var artig med dette store treet. Det er vel 50 - 60 meter høyt..

Tilbake på Forrest Lodge måtte jeg først plukke av blodiglene som hadde festet seg på anklene. Metoden var enten å benytte åpen flamme på dem eller smøre vaselin rundt dem, da ville de miste festet etter hvert. Da det var gjort kunne jeg innta lunchen. Nok en ny erfaring.

Normal vannstand i elva på denne tiden skulle vært over to meter høyere, men pga vannkraftutbygging er det begrenset med vann man slipper igjennom. Foruten redusert vassføring i elva kan oppdemmingen av magasinene føre til at store våtmarksområder med meget rikt fugle- og dyre liv settes under vann. Dette er en type konflikt vi i Norge ikke er ukjent med, men der er det nok heller WWF som representerer naturvernkreftene, ikke noen lokal opposisjon.

Guiden min innså at turer i jungelen ikke var tingen for en fotograf, så neste dag dro vi ut i grålysningen på lasteplanet av en liten pick-up lastebil til et mer åpent terreng. Denne gangen så vi masse fugl, men som vi sjeldent kom så nær at det var mulig å ta bilder av. De ble bare en liten prikk på brikka og i tillegg var vinkelen ikke mye å skryte av, men ett og annet unntak ble det.

Området var tidligere landbruksland som var tilbakeført til nasjonalparken. Her vokste det gress, noe som var plantet for å være attraktiv mat for elefanter. På den måten skulle man unngå konflikten med de lokale bøndene. Tidligere hadde elefantene kommet og spist av avlingene, gode nøtter. For å skremme dem vekk hadde bøndene kastet molotowcoctails på dyrene.

På ettermiddagen gikk vi opp til Crocodile lake, et våtmarksområde med ferskvannskrokodiller, masse fugl og en del andre dyr. Turen opp var ca 5 km og det tok et par timer gjennom jungelen opp dit. For å unngå blodiglene på denne turen hadde jeg fått låne spesielle strømper som gikk opp til kneet. I tillegg til denne spesielle sokken smurte man et middel rundt kanten av skoene og en ring midt på leggen. Denne gangen unngikk jeg iglene.

Vi kom opp til rangerstasjonen ved 11 tiden, og jeg kan bare bekrefte at det er et nydelig sted midt i jungelen. Problemet for en fotograf er at lyset er for hardt og dyrelivet er ikke særlig aktivt midt på dagen, for varmt. Jeg hadde lyst til å være over til neste dag for å få med meg kvelds- og morgen lyset, men det gikk ikke. Vi måtte returnere slik at vi var tilbake før mørkets frembrudd. Må innrømme at jeg godt kan tenke meg et par dager der for å få med meg mulighetene dette området byr på.

Et siste forsøk i jungelen var å ta bilder av en apekattstamme som man holdt på å bygge opp igjen. Det var nå tre familiegrupper i området. I følge hun som drev rehabiliteringssenteret var det 80% sjanse for å treffe dem, men nok en gang var statistikken mot meg. Jeg gikk ut med en ranger kl 0500 om morgenen mens det ennå var mørkt. Vi skulle være i posisjon ved lysets frembrudd. Vi kom greit frem i mørket, men da lyset kom, var det ingen apekatter å se. Vi ventet i flere timer og gikk litt rundt, men fant ingen. Bomtur igjen, men neste gang jeg kommer så må det vel bli treff. Januar skal være en bedre mnd. Jeg fikk nøye meg med noen blomster i veikanten og kolibri utenfor rommet mitt. (Jeg har ikke fått tak i boka om fugler i sørøst Asia så jeg har ikke bestemt artene ennå.)

Gyeongju National Park, Sør-Korea

2010-12-01T17:11:00.000+01:00

Det ble en enkel planlegging for denne turen; fant den nationalparken i Sør-Korea som lå i nærheten av møtestedet mitt. Valget falt derfor på Gyeongju som ligger en times kjøring nord-øst for Ulsan. I følge nettstedet jeg fant, skulle det være et rikt fugleliv hele året. Foruten dyrelivet i parken er byen mer kjent som hovedsete for Shilla Dynastiet, som regjerte Korea i 1000 år. Det mye historie der som jeg ikke oppsøkte, men som det sikkert er interessant å bruke litt tid på.

Lørdag morgen skulle planen settes ut i livet. Jeg fikk tak i ei drosje som kjørte til der hvor stiene begynte. Drosjesjåføren var ikke kjent han heller, så utgangspunktet ble litt omtrentlig. Fant en sti som gikk i utkanten av dyrket mark, og så bar det oppover gjennom busker og kratt mot toppen av en fjellrygg. Det var masse fuglelyder å høre, men få fugl å se. De jeg fikk øye på fløy langt utenfor "skuddhold". Jeg forsøkte å sitte rolig og vente og se, men det hjalp heller ikke. Etter to - tre timer med venting uten resultat, var det bare å innse at dette var ikke metoden for å få fuglebilder. Pakket så sammen kameraet og begynte å gå nedover, men en annen vei enn den jeg hadde gått opp. Etter en stund kom jeg ned på stien som jeg var på utkikk etter opprinnelig. Her var det ganske stor trafikk av koreanere som var på tur. Etter noen km gikk stien forbi et kloster. Et sted for meditasjon.

På toppen var det god utsikt over dalen under og en ny budda hogd inn i fjellet.

Stien gikk videre langs ryggen og på veien fikk jeg en mulighet til å ta bilder av fugl, en hakkespett eller to føk opp og ned noen furustammer. Utfordringen er å få til en ren bakgrunn og unngå kvist foran fuglen. Fjærdrakta kommer heller ikke til sin rett i skyggen under trærne. Så langt syd er sollyset alt for sterkt midt på dagen og kontrasten mellom sol og skygge for stor.

Jeg vet ikke hvilken art dette er, men den er helt sikkert ny for meg.
Noen timer senere var jeg nede på bilveien igjen, og da hadde turen blitt nesten 20 km. Lang spasertur for et bilde av en hakkespett.
Søndag ble jeg heller med mine koreanske venner på fisketur. Det er ikke mye å skrive hjem om etter norske forhold. Jeg hadde knapt nok tatt med meg den fangsten hjem til katta, men der var holdningene helt annerledes. De konkurrerer med hegren om matfatet.

Dette ble med andre ord heller ikke den store foto-helgen, men det skal ikke være lett å få blink.

Jeg skulle ha reist hjem til kulda i løpet av den påfølgende uke, men turen ble forlenget med noen dager og da ble det ett nytt forsøk på foto i utlandet, denne gang fra Cat Tien nationalpark i Vietnam.

Havørn i Sylteland

2010-11-16T00:12:00.002+01:00

Etter en periode med kulturell ferie og besiktigelse av mitt første barnebarn var det en mulighet å komme seg ut for å fotografere natur igjen. Denne helgen gikk turen til Terje Sylte sitt rovfugl skjul. Duy og jeg fløy opp på fredag og skulle sitte i skjulet lørdag og søndag. Yr hadde spådd overskyet og delvis skyet med sol på søndag ettermiddag. Forventningene var store, men denne helgen ble de dessverre ikke innfridd.

Lørdagen ble det ingen besøk av ørn, kun ei måke som prøvde seg litt på rådyret.

Søndag ble ikke stort bedre, kun ett besøk av en ørn i et kvarter ved ni tiden om morgenen. Sånn er livet, som Terje sier: Dette er ingen dyrehage.

I morgen bærer det mot Korea for min del.Denne gangen har jeg tatt med meg noe kamera utstyr for å bruke helgen i Gyeongju nasjonalpark som ligger litt nord for Ulsan. Skal bli artig å se hva dette landet kan by på av natur og hva jeg får ned på brikka fra den kanten av verden.

Foringsplass

2010-10-24T22:36:00.000+02:00

Nå har jeg vært hjemme og lagt ut mat regelmessig på foringsplassen den siste uken. Det har gjort at det er fugl nok til å holde meg i aktivitet når jeg sitter der, men mangfoldet har ikke økt. Så langt har jeg brukt viltfuglblanding fra Felleskjøpet, og spedd på med litt solsikke og havre. Har også lagt ut brød som nøtteskrika liker.
Den var innom, men forsvant fort da den oppdaget meg inne i doghouset. Ikke noen sjanse til å forevige den i første omgang.

Har forsøkt meg litt på fluktfotografering, men det er ikke lett. Med den farta disse små beveger seg, blir det som oftest ikke mer enn ett bilde som viser noe. Det har derfor blitt mye bomskudd, men det er vel en del av det å finne metoden. Har ikke kommet i mål, liten treffprosent, men det er jo artig å forsøke. Legger ved noen smakebiter som så langt ikke er slettet.

Har forøvrig vært raus med havre og gammelt brød på bakken og det setter musa pris på. Den trives med all maten som nå har dukket opp. Blir det "musefarm" av dette?