onsdag 23. februar 2011

Kongeørn i Fagerlia.

Dette blir tredje gang Duy og jeg prøver oss på kongeørn i vinter. Først var det i Molde i november hos Terje, hvor vi ble sittende ei hel helg og hadde havørn nede et kvarter på søndag. Kongeørn og hønsehauk så vi ikke den helga. Så ble det Tokke hvor vi hadde kongeørn nede på lørdag, mens søndag var "svart". Så nå sto det nye skjulet til Svein for tur. Hva ville helgen gi oss av bilder og muligheter. Han har et hekkende par som holder til i området og en ungfugl. Den tror Svein er resultatet av siste sommers hekking.

Vi kom opp til Værnes, ble plukket opp av Svein og så bar det oppover dalen med kun et stopp på Coop for å proviantere. 20 min med bil og så oppover  gjennom skogen med snøskuter. Vel fremme var det bare å få seg  litt mat, gjøre fotosekken klar og hoppe i køya for å være på plass i bua kl 0630 lørdag morgen.

Ørna hadde for vane og komme for ei fotoøkt om morgenen og ei på ettermiddagen. Denne dagen gikk ikke ting som "avtalt", den dukket ikke opp før ved lunchtider i hardt dagslys.


Som åte var det lagt ut et ferskt rådyr og en rødrev. Det var bare rødreven den gadd å bry seg om, rådyret ble bare liggende urørt.

Da reven hadde ligget ute på fredag og var halvspist, bandt vi den fast til ei rot som stakk opp av snøen slik at ørna ikke skulle dra med seg maten utenfor "skuddhold". Den lille taustumpen holdt i hvertfall gjenom dagen på tross av at ørna dro og slet i skrotten flere ganger.






Etter en time nede på åtet var den første økta over. Vi ventet forgjeves på at neste økt og kveldsmaten skulle nytes. Ungørna og maken så vi knapt i området, men skrikene hørte vi godt hele dagen. Så ved halv seks tiden var det bare å pakke sammen sakene og spasere over til den gamle jaktkoia som ligger et par hundre meter fra skjulet.



Duy liker å fyre på peisen. Noen vedkubber og det blir godt og varmt i ei så lita koie. Ønsket man seg mer romantisk stemning, vare det bare og titte ut, månen var nesten full.
Det var bare å lage litt mat og så gå til sengs slik at en var klar for søndagens hendelser.


Vi var klare ved halv sju tiden denne morgenen også, men nå var det slutt på klarværet. Tett skydekke og etter hvert tendenser til lett snødryss.

Denne dagen hadde vi fått en nyskutt rev og en århane som åte. Vi festet århanen til en tørr furukvist og la reven på et passende sted med hvit og urørt snøflate. Da dette var gjort, var det bare å komme seg inn i skjulet og vente på fotolyset.
Søndag kom ørna tidlig, før det ble lyst, og satt i underkant av en time. Fortsatt var det reven som var attraktiv, verken rådyr eller århane ble rørt.



Det var ikke lenge snøflata var "ren". Ørna nappet av pelsen på låret og siden det ikke var noe vind ble pelsdottene liggende på snøen. Etter å ha fått i seg en passe porsjon, forsvant den og ble borte til etter vi måtte begynne å skru ISOen oppover. Den kom tilbake ved femtiden.

Nå var den ikke fornøyd med å spise maten slik den ble servert, den måtte flyttes og snus litt. Om ikke annet så ble det i hvertfall noe variasjon av åtebilder.



Denne gangen fikk vi heller ikke flukt eller kampbilder. Hvor mange ganger skal jeg gidde å forsøke? Ørnebilder er jo blitt litt "harry" så hvorfor bruke så mye tid og penger på dette? Gir jeg opp før jeg  er "ferdig" med motivet eller står jeg løpet ut? Skulle gjerne hatt bilder av ørna i flukt og slåsskamp. Forblir det noe jeg kun har på ønskelista? Nå er i praksis denne vinteren snart over,og så får jeg bruke resten av året til å lure på hva jeg skal gjøre neste år.

torsdag 17. februar 2011

Sri Lanka, Shinharaja Rainforest.

Siste dag med fotografering var i Shinharaja Rainforest, som står på UNESCO sin liste over verneverdige områder. Her skulle det være fokus på de små ting, macrofotografering.

Som vanlig var det ut før det ble lyst, og vi kom derfor ned til rangerstasjonen som første kunde. Hensikten til guiden min var at han ønsket en spesiel ranger, og for å være sikker på å få han måtte vi være først ute.

Jeg hadde min erfaring fra jungelen i Vietnam friskt i minne både med hensyn til manglende motiver og blodigler. Derfor tok jeg denne gangen med meg kun makrolinsa, og 70 - 200 mm. Denne rangeren hadde et helt annet blikk for små kryp og detaljer enn det jeg hadde erfart før. Denne lille frosken måtte han nesten stikke fingeren bort på før jeg klarte å skille den fra bladene den satt på.


Han oppdaget også noen andre småkryp for han visste så godt hvor de satt. Jeg syntes at det ikke alltid var like enkelt å få disse små krypene i riktig vinkel. Resultatet var at jeg måtte ut av stien, ned på kne eller ligge flat på magen, for at billedvinkelen og bakgrunn skulle bli ok. Det hadde sin pris, blodiglene elsket meg. Jeg vet ikke hvor mange jeg, eller rettere sagt guiden plukket av meg, men det var langt fler enn de selv fikk på sine bare ben. Det var ikke mye å bry seg om for de ble effektivt fjernet med sterkt såpevann; alternativt med urtevann. Hensikten var at de skulle slippe taket selv slik at ikke deler av kjeften skulle sitte igjen og gi infeksjon. Bena ble etter hvert ganske blodige under buksa.


Mange sopparter var spesielle, uten at jeg skal kunne utdype det noe særlig.



Det litt artige var at denne jungelhanen hadde vi hatt store problemer med å få noe godt bilde av i Yala. Hanene løp ganske fort foran bilen, og når vi stoppet opp, løp den raskt inn mellom busker og kratt. Nå kom dette eksemplaret ut av skogen og poserte villig vekk. Denne gang var det bare å legge seg flatt og knipse ivei. Dette bildet ble tatt med 120 mm brenvidde.


Denne karen kom villig ned til oss da jeg ofret matpakka mi. Loff gjorde underverker og flere individer kom raskt ned på rasteplassen.  Begge disse artene er unike for Sri Lanka.



Vi fikk tatt noen flere bilder før regnværet kom brått på oss. Det var ikke regn etter norske forhold, det må heller karakteriseres som å stå under en dusj. Ikke en tørr flekk på kroppen. Godt at fotosekken holdt rimelig tett. En brå og tidlig avslutning på dagens fotografering.



Mellom skurene tok jeg et par bilder av noen blomster. Dagen ble med andre ord ganske avkortet.
Jeg vet at regnskogen har mange muligheter som jeg ikke fikk se, men jeg var i grunnen fornøyd nå.





Tilbake på lodgen var det bare en ting å gjøre, gå i dusjen og få av seg de siste iglene. Noen hadde kommet ganske høyt opp, så derfor hadde de ikke blitt oppdaget før. God og mett ser det ut til at den er blitt. Rart å tenke på, men før den begynner å suge, er den ikke større enn ei knappenål.  Jeg har ikke tall på hvor mange bitt jeg hadde på kroppen, men det tok lang tid før det sluttet å blø og det klødde fælt. Neste gang bruker jeg kanskje iglesokker igjen?














Da var det bare å sette seg ned og beskue regnværet og  nyte en varm kopp te / øl mens blødningen stoppet. Neste dag var det en lang biltur, vente på flyet til etter midnatt og så en lang reise hjem med mange bilder på brikkene.



lørdag 12. februar 2011

Sri Lanka, Yala National Park tredje dag.

Den siste dagen i Yala National Park var kommet, og jeg må inrømme at resultatet så langt ikke sto i forhold til forventningene. Det var tross alt bare en ting å gjøre, stå på. Selv guiden og sjåføren var stresset. De ønsket å levere det kundene ville ha.

Vi satte i gang med den vanlige rutinen, betalte billet, hentet den lokale ranger og kjørte innover i parken. Ruta ble lagt på de veiene hvor det var størst sansynlighet for å finne dyrene. Alle forsøkte etter beste evne å se etter leoparden uten at vi fant noen. Sjåføren brukte også mobilen aktivt og plutselig økte farten. Jeg skjønte at nå var det ting på gang, nå var det bare å holde seg fast. Fem min. senere pekte de opp i et tre og der lå dyret!




 Nå hadde jeg i hvertfall fått sett og tatt bilder av arten to ganger. Denne gangen ble det ikke noe dacapo, han ble ikke liggende i treet lenge etter at jeg hadde fått mine bilder.

Etter dette var det bare å kjørte videre og se etter nye motiver. Det var kanskje ikke så spennende å fokusere på vannbøffeler, apekatter og andre dyr som vi kjøete forbi hele tiden.






Det viser seg imidlertid at den som leter, han finner. Plutselig fikk vi øye på en ørn i veikanten som satt på byttet sitt,  en kanin. Dette var ikke et vanlig syn, heller ikke for de erfarene guidene. Hvis jeg leser fugle-boka mi riktig, var dette en Mountain Hauk-Eagel. Har ikke funnet noe norsk navn på den.


Disse dyrene så vi over alt i større og mindre flokker. Som oftest så vi dem kun på lang avstand. De passet inn på de store åpene gressslettene. Fin mat for leoparder!


Elefantene brydde jeg meg ikke så mye om, syntes ikke det var et så interessant motiv, men en med store støttenner syntes guiden at jeg ikke kunne kjøre forbi. Denne karen kom rett gjennom buskene og krysset veien bak oss. Da vi stoppet bilen for å ta bilder, kom han rett mot oss i god fart. Sjåføren kjørte frem kun en meter eller to, rygget så tilbake slik at vi sto riktig posisjonert for å ta bilder og så slo han av motoren. Etter det brydde ikke elefanten seg noe mer om oss, mat var viktigere.
Bildet er tatt med 70 mm så avstanden er ikke stor, max 5 meter.



Etter disse litt spesielle sjansene lurte jeg på om jeg skulle være fornøyd med turen i Yala eller ikke, Nå var det bare en ettermiddag igjen av de tre dagene som var planlegt. Det er som når man er på fisketur, bare å stå på til tiden er brukt opp.
Pen fugl i riktig høyde til å få et greit bilde.


Ved lunchtider da vi måtte ut av parken, tok jeg ett par bilder  fra bakkenivå. Guiden gav meg beskjed om å være forsiktig for det var krokodiller i vannet. De kan komme fort opp skjønte jeg, men et par bilder fikk jeg tross alt.



Synes at et så trøtt motiv som en vannbøffel kan bli OK bare vinkelen blir lav.

Etter lunch fant vi leoparder som var ute på jakt etter "white spotted deers" som gikk og gresset på sletta. Ikke lett for dem, for apekattene skrek og varslet og en skare av safarijeeper fulgte med. Vi fikk ikke se en vellykket jakt, men jeg fikk flere bilder denne ettermiddagen enn jeg hadde fra før. Nå synes jeg at jeg ikke hadde grunn til å klage på utbyttet fra denne turen.





 Turen i Yala var over og nå var neste stopp regnskogen, Shinharaja Rainforest, som lå halvveis mellom Yala National Park og flyplassen i Colombo.

søndag 6. februar 2011

Sri Lanka, Yala National Park andre dag.

Etter noen timers søvn var jeg klar for et nytt forsøk på å få festet leopard på brikka. Nå gav jeg beskjed til guiden og sjåføren at alt annet enn leopard hadde annen prioritet. Valg av kjørerute og hastighet på jeepen innover i parken bar preg av at nå skulle vi få det til. Det bar innover på den humpete veien, men det første som møtte oss var ikke noen leopard, men en jungel hane.






Det neste som vi måtte stoppe for, var en påfugl i full kurtise. Det er ganske fint å se på, og det blir bra lyd i fjærene når den viser seg frem for hønene. Ingen av de gangene vi fikk se kurtisen resulterte det i noe mer, så tiden var vel ikke helt moden ennå.




Vi måtte til slutt innse at heller ikke denne morgenen ville vi få kontakt med noen av leopardene. Tar for kuriositetens skyld med et bilde av den jeeptypen som ble benyttet av flest selskaper, gamle Land Rovere med firehjulstrekk. Det var greit nok å fotografere fra planet når man ikke delte bil med andre fotografer. Hver gang jeg fotograferte, stoppet han motoren og alle andre i bilen fikk beskjed om å sitte helt stille. På den måten klarte jeg å bruke stativ med 500 mm og 2x converter.




Når vi stoppet på plasser for å spise litt, kunne vi også gå ut av bilen. Her oppdaget jeg fort at en flokk apekatter holdt til. Artig innslag, om de ikke var sjeldne, så var de i hvertfall underholdende.

Tiden flyr, og det ble ikke lange stoppet før vi var på søk igjen. Sjåføren begynte nå å bli litt flau over at vi ikke fikk se noen katter så det var bare å stå på. Tiden gikk uten at vi fant noen selv. Vi fikk heller ikke beskjed over mobilen om hvor den var observert. Denne formiddagen kom vi nok en gang forbi de halvgamle hannelefantene. Det var ikke bare påfuglen som var yr, men tydeligvis også elefantene. Dette synet hadde ikke noen av guidene mine sett på de over ti årene de hadde kjørt rundt i parken.


Etter lunch begynte det som før lunch, andre dyr kom på fotohold, nå var det en flokk villsvin. Ganske sky individer og ikke helt greie å ha med å gjøre.



Endelig kom den telefonen sjåføren hadde ventet på. Jeg skjønte ut fra farta som ble satt opp og med hvilken målbevissthet han kjørte at nå skulle jeg få se / fotografere leopard. Vi kom frem blant de første og fikk stoppet bilen slik at vi kunne se dyret gjennom løvverket. Han lå og sov med hodet vekk fra oss. Ikke mye til fangst.





Siden det raskt kom til mange biler, var det ikke bare å ta opp den eneste plassen man kunne se dyret fra. Sjåføren min kjørte derfor frem, snudde og stilte seg i kø for andre gang. Jeg fikk ikke mange minuttene da heller, men posituren var tross alt endret noe.


Vi tenkte å forsøke en tredje runde, men før vi hadde snudd bilen ved neste veikryss, hadde den hoppet ned og ble borte. Jeg kom i hvertfall ikke hjem uten bilder av sorten.

Dagen sluttet som den begynte, med vilsvin og jungel hane.




En hel dag igjen i Yala, min siste sjense for denne turen.

fredag 4. februar 2011

Sri Lanka, Yala National Park første dag.

Endelig fremme ved Yala National Park som er en stor park på sydspissen av Sri Lanka og som skal ha verdens høyeste tetthet av leopard. Å få festet ett av de store kattedyrene til brikka skulle bli høydepunktet på turen. Forventningen var stor da jeg sto opp i halv femtiden. Alt gikk greit, og vi var på plass for å kjøre inn i parken ved sekstiden, da det begynner å gry av dag. Tolv timer å gjøre det på før det atter ble mørkt.


Yala er en ganske stor park som det tar over en time å komme med safarijeepen fra den ene enden til den andre. Foruten store avstander var veinettet heller ikke det beste. Mye vaskebrett og store hull i veien. Det kom godt med å ha en firehjulsdrevet Land Rover.



Det første dytet vi møtte innenfor parken som jeg tok bilde av, var en "Ruddy Mongoose" som gikk i grøftekanten og i buskene langs veien. Vi så den hver dag på eller ved siden av veien. (Vet ikke hva den heter på norsk.)


Disse bengalbieterne så vi også ofte langs veien. Av og til satt de til og med i riktig høyde og slik at bakgrunnen ikke ble skarp. Etterat det var blitt mange nok bilder av arten i forskjellige miljøer, stoppet jeg ikke bilen lenger. Bare å kjøre videre til neste art og situasjon.




De lokale er opptatt av elefanter, fikk jeg vite av guidene, og når noen av denne arten ble oppdaget, gikk derfor alarmen blant sjåførene i safarijeepene. Jeg ble fortalt at hannelefanter vandrer rundt alene mens hunnene danner flokker med unger. Det første møtet ble to hannelefanter som holdt sammen, og senere på dagen kom vi over en gruppe med unger som syntes det var herlig å ligge i vannet. Sikkert god avkjøling i 30 graders varme og sol fra klar himmel.


Er det dette man kaller snorkling?

Etter hvert kom mer av dyret frem fra det gjørmete vannet. Det var tydlig at ungelefantene likte dette. Han kom ikke opp før resten av flokken var på vei videre. Artig å se på.



Påfugler var det også mange av, men ingen som ville spre ut fjærene og sjarmere hønene. Første dagen måtte jeg nøye meg med et portrett av den fine hannen.

Morgenøkta gikk mot slutten og det var bare å komme seg ut av parken for å spise lunch. Ingen hadde sett noen leopard så langt. For meg var det så mye nytt at jeg mistet ikke motet av den grunn. Det er tydligvis det samme som gjelder her som hjemme; dyrene setter agendaen, det er bare å tilpassse seg.


Tilbake igjen til ettermiddagsøkta litt etter to og så kjøre rundt til fotolyset ble borte ved seks tiden. Første nye art ble en mountain hawk-eagle. Har ikke funnet noe norsk navn på den i lista til ornitologisk forrening. 


Disse spotted deers så vi ganske ofte på de åpene gressslettene og mellom busker og kratt. Ikke visste jeg at det var brunsttid midtvinters, men kanskje den biologiske klokka er stilt forskjellig under ekvator enn nærmere polene. Her er det nok heller tørke / regntid som bestemmer det mest gunstige tidspunkt å få de små til verden på. Dette var sikkert god mat for leoparder.



For tredje gang denne dagen kom vi over en elefant, denne gang en ensom hann med store støttenner. Dette er store og imponerende dyr. Jeg skjønner at de lokale ser opp til og er begeistret for disse dyrene.


Nok en dag var over uten at jeg hadde sett noen leopard. Trøsten var at det hadde heller ingen andre i parken gjort den dagen. Det var bare å komme seg hjem på hotellet, få seg en matbit, en øl og så være klar neste morgen ved fem tiden.



Det ble nesten kappkjøring mellom bilene på veien ut. Ikke forstår jeg hvorfor, men slik ble det.