Pasvik

De siste dager av årets tur i Finnmark var satt av til Pasvik. I følge Guide til Norges fugleliv var det mer enn nok å bruke tiden på. Fotoobjektene var ikke så lett tilgjengelige her som vi var blitt vant med tidligere i uken. Isen var gått på vannene, så de fuglene som var kommet, var spredt over store områder. I tillegg til å være spredt, lettet de som oftest lenge før vi kom på skuddhold med kameraene. Vi måtte raskt innse at det fotografiske utbyttet ville bli helt annerledes enn det vi hadde håpet på. Ingen av oss hadde vært her før, så det ble mer en tur med kamera. Opplevelsesrikt tross alt!

Første dag forsøkte vi oss innover dalen. Hadde tenkt å kjøre helt inn til Øvre Pasvik Nasjonalpark, men når asfalten tok slutt var ikke veien bra nok, så vi tok ikke sjansen på å kjøre helt inn med leiebilen. Inne i tykke furuskogen fikk vi øye på et konglebitpar. Skulle gjerne sett flere av disse!!

Siden endene var så sky, tenkte jeg at eneste mulighet var å sette opp dog houset i nærheten av en bekk hvor vi hadde sett flere ender svømme  da vi kjørte langs veien. Etter ei morgenøkt hadde jeg kun fått bilde av krikkand og et par silender. Selv klikkene fra lukkeren på kameraet var nok til at de svømte vekk.

Også her i Pasvik fikk vi et bilde av mikkel rev. Han løp foran oss på veien et langt stykke før han satte til skogs. Synes det var synd at jeg bare skulle få bilde av han bakfra, så da jeg plystret på han, stoppet han opp og poserte fint for fotografen før han forsvant.

Andre dagen gikk vi inn til hytta til Husky, med sekken full av kamerautstyr. Det ble noen kilo med  store telelinser, et par hus og litt proviant. Hytta lå ca 12 km innover en skogsbilvei, hvilket vil si drøyt tre timers marsj.

Husky drev ganske intensiv foring hele vinteren av fuglene og hadde hengt opp mange fuglekasser i skogen rundt hytta. Vi forventet å finne mange arter, men det var ikke annet enn svart og hvit fluesnapper og lappmeis vi fant. Det var vel litt langt å gå for dette utbyttet?

Turen tilbake var vel så lang som inn. Jeg hadde fått et par solide vannblemmer. Ikke godt å gå på, men det er rart med den slags, smerten forsvinner litt etter hvert. Etter en av pausene titter vi opp for å ta sekkene på ryggen igjen. Langt der fremme ser bror min noe brunt som beveger seg i bedagelig tempo over veien. Først trodde han at det var elg, men nei ikke denne gangen. Rett bak kommer det en langt mindre brun bylt. Samme tempo som den første. Det var som bare...., kameraet i sekken så ingen forevigelse eller dokumentasjon av hendelsen. Har hørt det før, gå aldri i Pasvik med kamera i sekken!!

Siste dagen ble det igjen litt kjøring opp og ned langs veien innover Pasvik. Vi stoppet i de vikene vi visste det var fugl. Hver gang forsøkte jeg å panorere med 600 mm og som oftest var det bom, men det er slik at forsøker man mange nok ganger treffer man av og til. Selv ei stokkand kan gjøre en glad.