På veien til og fra Rausu måtte vi stoppe i Kushiro for å få flyforbindelsen til Tokyo. Det var i grunnen greit for byen er kjent for å ha mange japantraner på vinterforing.
Det ble litt oppfrisking av japansk etikette, kultur og det lille jeg hadde av kunnskaper i japansk på denne turen. Man kommer ikke langt med engelsk når man reiser utenfor de store turistmålene. Det blir å stotre seg frem med de midlene man har.
Jeg klarte etter mye om og men å skaffe en drosje som tok meg til foringsplassen og få forklart at den skulle plukke meg opp noen timer senere. Når den språklige utfordringen var tatt, var det å ta fatt på den fotografiske; hvite traner med svart hode på hvit nysnø og ikke minst sol fra blå himmel. Ikke drømmen for en fotograf som foretrekker morgen og kveldslys.
Fuglene kom inn fra forskjellige retninger, noen kom inn lavt over jordene mens andre kom inn høyt over, tok en runde og så inn for landing.
Det var vårt håp den ene morgenen Duy og jeg var der, at fuglene skulle komme som i Hornborgarsjøen, med morgenlyset. Slik ble det ikke, de kom ikke før nærmere ni. Da hadde vi ventet på dem fra før soloppgang ved seks tiden. Det ble ikke så mye fart i fuglene før etter at de hadde fått en sekk med korn. Den ble servert ved ti tiden.
Da kom det ikke bare traner, men noen duer og sangsvaner innfant seg også på området.
Vi fikk da til slutt noen bilder av tranedansen. Skjønner godt at man må bruke mye tid for å få riktig positur på fuglene, ren bakgrunn og kun de fuglene som danser på bildene. Så her var det nok av utfordringer.
Vi så en utstilling av en Japansk fotograf i et shoppingsenter. Når jeg sammenligner de bildene med dem jeg fikk, så er det bare å innse at her må det mer til enn en langhelg for å få tilfredstillende resultater. Må se på dette som en begynnelse. (Skal bli moro å komme tilbake igjen til disse majestetiske fuglene.)
Etter dagens seanse var det bare å ta løpefart mot vinden og så dra til et sted de kan være i fred for natten, og vi fløy hjem.
Det ble litt oppfrisking av japansk etikette, kultur og det lille jeg hadde av kunnskaper i japansk på denne turen. Man kommer ikke langt med engelsk når man reiser utenfor de store turistmålene. Det blir å stotre seg frem med de midlene man har.
Jeg klarte etter mye om og men å skaffe en drosje som tok meg til foringsplassen og få forklart at den skulle plukke meg opp noen timer senere. Når den språklige utfordringen var tatt, var det å ta fatt på den fotografiske; hvite traner med svart hode på hvit nysnø og ikke minst sol fra blå himmel. Ikke drømmen for en fotograf som foretrekker morgen og kveldslys.
Fuglene kom inn fra forskjellige retninger, noen kom inn lavt over jordene mens andre kom inn høyt over, tok en runde og så inn for landing.
Det var vårt håp den ene morgenen Duy og jeg var der, at fuglene skulle komme som i Hornborgarsjøen, med morgenlyset. Slik ble det ikke, de kom ikke før nærmere ni. Da hadde vi ventet på dem fra før soloppgang ved seks tiden. Det ble ikke så mye fart i fuglene før etter at de hadde fått en sekk med korn. Den ble servert ved ti tiden.
Da kom det ikke bare traner, men noen duer og sangsvaner innfant seg også på området.
Vi fikk da til slutt noen bilder av tranedansen. Skjønner godt at man må bruke mye tid for å få riktig positur på fuglene, ren bakgrunn og kun de fuglene som danser på bildene. Så her var det nok av utfordringer.
Vi så en utstilling av en Japansk fotograf i et shoppingsenter. Når jeg sammenligner de bildene med dem jeg fikk, så er det bare å innse at her må det mer til enn en langhelg for å få tilfredstillende resultater. Må se på dette som en begynnelse. (Skal bli moro å komme tilbake igjen til disse majestetiske fuglene.)
Etter dagens seanse var det bare å ta løpefart mot vinden og så dra til et sted de kan være i fred for natten, og vi fløy hjem.
