Telttur til østkysten av Svalbard.

Vi deltok i åpningen av Wild Photo sitt nye galleri og butikk i Longyearbyen og ønsket Ole Jørgen og Roy til lykke med det lokale nærværet. De virket å være fornøyd med oppmøtet og vi kunne nyte innholdet i høye glass. Det er slikt som høver seg ved anledninger som denne.
Så var det tid for oss,  Svein Wik, Geir, Leif og jeg, å dra på en fem dagers tur til østkysten. Jeg håpet at vi skulle få se flere isbjørn i år enn det vi fikk se på turen i fjor.
Turen over fjellet gikk greit og vi kom ned til iskanten i Agardbukta, som første stopp. Der møtte vi et par karer som hadde overnattet i ei lita fangstbu. Bamsen hadde veltet den ene snøscooteren og spist opp skumgummien på setet til den andre. Det var med andre ord bjørn i området så det var bra, men vi så bare vann og is der.

Da var det bare å slå opp teltet, ikke nede ved kysten men oppe på en bre noen kilometer fra iskanten. Det overrasket meg å se hvilke sikkerhetstiltak som den lokale guiden, Stefano, satte i verk. Først ble alle scooter.ne satt opp i en ring med sledene på høykant. Utenfor dem ble det satt opp snublebluss. I tillegg gikk vi bjørnevakt hele natten. Fint lys, men ingen bjørn i nærheten, så vi fikk sove uten avbrudd.

Neste dag brøt vi leir og kjørte via Dunerbukta og så videre til Mohnbukta. Håpet på bedre lykke der. 

På veien over kjørte vi opp til en liten topp, for å nyte utsikten. På veien ned kom vi over denne lille svarte klatten i den hvite snøen som jeg synes det var verdt å forevige.

 Da vi kom frem, slo vi igjen leir oppe på breen i god avstand fra iskanten. Etter at teltet var oppe og leiren var klar, var det bare å kjøre ned for å se etter bamsen. Vi fikk øye på den første langt ute på iskanten hvor han tuslet på den ferske fjordisen. Nå var det bare å følge med og posisjonere seg riktig hvis han kom nærnere land hvor vi kunne kjøre.

Bamsen holdt en stø  kurs, så  det ble bare å vente til han kom. Han fulgte iskanten  forbi der vi sto og passerte i god avstand fra oss. Virket ikke som han fikk været av oss.

På kvelden blåste det litt mer enn hva yr hadde meldt, 9 m/sek. Er ikke sikker på hvor sterk vinden var, men det fokket bra og vi måtte passe på at motoren og beltene på scooterne ikke ble fylt med fokksnø.

Neste dag fant vi ei binne og en stor hanbjørn som fulgte etter byttet sitt. Om det var beiling eller om han passet på at ingen andre hannbjørner slapp til var vanskelig å gjette. Eget avkom skulle sikres! Fagkyndige folk sier at de passer på i tre uker etter parring for å sikre at genene videreføres.
Vi fulgte dem en lang periode ute på isen og fikk en del bilder med brefronten som bakgrunn.

Dette var jo litt "katt og mus" for litt senere da vi stod oppe på land, været binna  oss og endret retning, hun kom rett mot oss med bamsen hakk i hel.

Ole Jørgen Liodden har sagt til meg at når du skal ta bilder av slike dyr, så må du tenke på dem som om det er sau. Må innrømme at den følelsen hadde jeg ikke når de nesten fylte brikka. Det gjorde heller ikke guiden, så vi holdt god avstand og tenkte ikke så mye på hvilken vinkel vi fikk lyset fra.  De fulgte etter oss i flere omganger, før de gav opp og gikk opp i lia for å ta seg en lur. Der lot vi dem ligge i fred.

Senere på kvelden kom det en ny ung bjørn langs iskanten. Også denne fikk teften av oss og endret kurs. Kom rett mot oss,  også denne gangen måtte vi kjøre vekk fra bamsen når avstanden ble for kort for guiden.Vi hadde nok med å følge med i søkeren. Det kan fort bli uhell når man skal fotografere og kjøre scooter samtidig selv om vi bare var ei gruppe på fem.

Serien over er ikke av topp teknisk kvalitet siden jeg ikke justerte opp ISO og kjørte i vei med 1/160 sek håndholdt 600 mm.  Det var jo ikke sau jeg fotograferte. Må skjerpe meg til neste møte med disse dyrene.

Etter to dager i Mohnbukta kjørte vi over til van Neidenfjorden for å tilbringe siste natt i hytta til Stefano, den lokale guiden.  Etter å ha satt fra oss sledene utenfor hytta, og fått i oss litt mat, kjørte vi ut på isen for å se om det var mulig å få noen bilder av ringsel med unge og ta bilde av brefronten inne ved Svea i kveldslys.

Selene forsvant stort sett rett ned i hullene sine før vi kom nær nok til å ta bilder.Vi fant bare en sel med unge. Den lå i skyggen så det var best å komme tilbake neste dag og se om morgensola kom inn på den og ungen.

Siste stopp ble brefronten på Paulabreen i kveldslys. Vi hadde lange diskusjoner om hele brefronten ville få kveldssola på seg eller om deler ville ligge i skyggen av fjellene rundt. Det ble ikke helt som ønsket, men jeg er fornøyd med effekten av de siste lysstråler.

Siste morgen, før vi skulle kjøre tilbake til Longyerbyen, fant vi noen ryper bak hytta. De var ikke særlig sky. Kom vi litt nære, løp de bare avgårde på snøen. Ingen grunn til å ta til vingene der på øya så det ut til. Kan ikke være vanskelig å være rypejeger på Svalbard.

Kvitungen fra kvelden før hadde ikke overlevd natta. Så i stedet for å få bilder av en fin selunge på isen ble det i stedet en dokumentasjon på at det å overleve tre uker på isen for disse krabatene ikke er enkelt.

Nå var det bare å kjøre tilbake til Longyerbyen og ta flyet sørover. En begivenhetrik tur var over. Gleder meg allerede til neste tur opp hit igjen, men da skal det være mer ehagerlig, båttur siste halvdel av juni.

Svalbard i Påsken

Nå ligger jeg langt bak i blogginnleggene mine, så da kan jeg like godt begynne med den siste turen først, vintertur til Svalbard i Påsken.

Vi, fire fotografer og turleder Svein Wik, møttes i Tromsø på veien opp til Longyearbyen. Der skulle vi være et par dager før vi skulle inn til Van Mijenfjorden på østsiden av område 10. Det var greit å kjøre litt rundt Longyearbyen og lære å kjøre snøskuter. Det står jo i førerkortet at det behersker jeg så da må en vel tro det.

Først var det en tur for å se etter fjellrev, men den fant vi ikke første kvelden og heller ikke morgenen etter, det ble med et par landskapsbilder.

Det var like greit å kjøre på andre siden av Longyearbyen for å se etter Svalbardrein, den var lettere å finne i snøfokket. Litt øvelse på skooteren var jo greit å få. Det gikk ikke så fort med oss den første dagen, 20 - 30 km/t var fort nok syntes vi da.
Reinen er ikke så lettskremt som reinen på fastlandet, men den er ikke noe husdyr den heller. Måtte bruke tid på å komme i posisjon selv med 600 mm linsa og vi måtte passe på å ta bildene mellom hver vindbyge, dyrene forsvant i fokket.

Lav vinkel er viktig for bildene og god bekledning er viktig, her er Yves Adams, fra Belgia, i aksjon.

Så på veien tilbake fant vi en flokk ryper, flere bilder av en ny art som det kanskje var flaks at vi fant, men det var nok noen som hadde vært der før og visste hvor man burde lete. Uansett ikke lett å finne i det været vi hadde den dagen.

Så bar det over mot østsiden av øya til ei hytte som turopperatøren eide ved Van Mijenfjorden. Turen gikk over all forventning. Utrolig hvor fort man venner seg til fart og litt mer utfordrende terreng.

Rart å se ei hytte hvor veggene hadde masse piggtråd rundt vinduer og dører. Alle vinduer hadde også lemmer forran med 6" spiker gjennom. Alt dette for å hindre at isbjørnen skulle komme seg inn i hytta.

De tre dagene vi holdt på her inne i fjorden ble lange. Opp før soloppgang og tilbake etter at den hadde gått ned. Lage litt mat og så stupe i seng. Det som fascinerte oss alle, var lyset og landskapet. Kunne ikke bli mett av å se på det, spesielt i blåtimen.

På isen lå det et lite lag nysnø, så det var ideelt å kjøre, og kjøre fort etter hvert. Først inn forbi Svea til brefronten og så tilbake ut fjorden. Over alt lå det sel ved siden av pustehullene og ved noen av dem var det også  kvitunger som er helt forsvarsløse.
Først fant vi en unge som reven hadde tatt, spist bare hjernen og så gått videre. Ikke langt unna fant vi en til. Kunne ikke være mange timene gammel, for navlestrengen var ikke tørr, men ungen hadde tørr pels. Kunne ikke la være å ta bilder av denne som hadde kommet seg for langt fra pustehullet etter vår mening. En kort fotosekvens og så kjørte vi videre. På veien tilbake fant vi ungen igjen, men nå var den også tatt av reven. Brutalt, men kampen for føde er nok hard i dette landskapet.

 

Pene er de i hvertfall, skjønner godt at en kjent filmstjerne faller for slike øyne!!

Vi kjørte utover fjorden, så langt vi kunne. På land lå det ei forlatt fiskeskøyte. Grei forgrunn for nok et landskapsbilde. Det er ikke den slags jeg har tatt mest bilder av, men her kunne selv jeg ikke la være av å bli fascinert.

Målet med turen var jo å få bilder av isbjørn, men hva var sannsynligheten for å se en eller flere av dem?
Ikke stor regnet jeg med, siden det var masse trafikk med scooter. Store grupper kom kjørende langs de mest trafikkerte løypene. Vi fikk imidlertid øye på en bjørn som lå og hvilte seg oppe i ei fjellside lengst ute i fjorden. Litt planlegging, rute ble valgt for å komme i posisjon og så var vi der. En stor hanbjørn kom tuslende innover "dalen" under oss. Han gikk målbevisst og det ble fort klart hvorfor, en langt mindre bjørt gikk fort oppover fjellsiden lenger fremme. Vår teori ble, parringstid og binne som ennå ikke var klar.

 

Vi fulgte ikke etter, men håpet at de ville roe seg ned og at vi skulle finne dem igjen neste dag. Det ble med håpet. De hadde gått fort og langt, så det ble med dette ene møtet for oss. Skulle nok ønske meg bedre muligheter, men det må bli en annen gang.

Tilbake på isen var det bare å lete etter flere sel, gjerne med unger. Sel fant vi, men ikke med unger på isen. De voksne hadde vi ikke tid nok til å jobbe oss inn på, så det ble med noen forsøk på langt hold. Skjønner godt at isbjørnen må jobbe hardt for å komme i posisjon for å ta en av disse.

 Siden det hverken ble sel eller bilder av rev her inne, kunne vi bruke litt tid hver gang vi stoppet til å ta noen landskapsbilder. Det går både med blålys, grafikk av steinen som kommer gjennom snøen, eller mønsteret i fokksnøen på isen som forgrunn.

Tilbake i Longyearbyen var det bare fjellrev jeg manglet bilder av. Siste dagen fant vi dem også. Vi var ikke sikre på hvor mange rever det var, men disse var mer vant til folk og derfor mulig å komme i nærheten av uten at de blir skremt. Tross alt er det ikke lett å finne en hvit rev på hvit sne, spesielt når den ligger og sover. Det hjelper litt når sola kommer og han titter opp. Kikkert er i hvert fall en nødvendighet for å finne disse små tassene i fjellsiden.

På veien ut til reven oppdaget vi at det lå en del storkobber på isflakene og nøt sola. Måtte forsøke å få bilder av disse selene også. Problemet var at bakgrunnen ble feil, havna med kraner gjør seg ikke. Så da var det bare å forsøke med en annen vinkel.

Jeg liker ikke å ta bilder ovenfra og  ned, så da var det bare å komme seg ned på et annet isflak og håpe at man kom seg på land igjen. Det gikk, med litt manøvrering av flakene. Jeg fikk bilder med lav vinkel.

Siste morgen var det tilbake til revene igjen før scooteren skulle leveres kl 0900. Så fotoøkta startet ved femtiden. Angret heller ikke på at jeg gikk glipp av noen timers søvn, nok av tid til å sove på flyet ned til Oslo.