Akagera National Park, Rwanda

Jeg reiste ned til Rwanda en  liten uke før slektstreffet med gorillaene for å besøke Akagera National Park, som ligger på grensen mot Tanzania. Parken ble etablert i 1924, men størrelsen ble halvert etter folkemordet da man frigjorde store deler til landbruk.

Parken har et variert landskap med savanner, fjell og sumper. Grunnlaget for et variert fugle- og dyreliv skulle således være til stede som beskrevet i turistbrosjyrene. Mitt inntrykk etter å ha kjørt gjennom parken i fire dager er at det er alt for lite dyreliv i forhold til hva det kunne ha vært. Det er vel ikke usannsynlig at noen har jaktet ulovlig i perioden etter folkemordet da det var lite kontroll på mye.

 Lake Ihema, som ligger lengst sør i parken har noen fiskere som holder til. De var tidlig ut for å ta inn nattens fangst og så kom de tilbake med "småfisk" som skulle selges på det lokale markedet. Ikke akkurat effektive metoder, men det holdt da liv i noen.

Jeg ville at guiden skulle kjøpe noen av fiskene og bruke dem som agn for å få fiskeørnene, som holdt til i området, til å stupe etter mat slik jeg gjorde i Kenya for et drøyt år siden. Fikk imidlertid ikke guiden til å akseptere at dette var viktig. Han forsøkte ikke å få det til. I tillegg så ble båtturen lagt langt på dag med alt for hardt lys. Det hjalp heller ikke på humøret. Båtturen ble således i realiteten bortkastet. 

Kunne tross alt ikke la kameraet ligge, men jeg burde kanskje ha gjort det?

Langhaleskarv

Terneisfugl

Natthegre

Langhaleskarv

Rundt husene der fiskerne holdt til var det flere fugler som hadde tilhold. Vi hørte også at flodhestene holdt på utenfor sivet, men vi så ingen. Det var tydelige stier gjennom sivet og opp på land som ble benyttet til  nattens utflukter på land. Måtte derfor være litt forsiktig, de kan komme fort på land. 

Afrikabladhøne

Skyggefugl

På veien like ved så vi ofte bavianer. Brukte ikke noe særlig tid på dem som ikke er helt rettferdig, men de er ikke særlig "fine". Det syntes jeg imidlertid arten under var, men de var mye mer sky og vanskeligere å komme inn på.

Jeg så ett tre med veverfugl. Den holdt til ved ranger stasjonen. Siden det er et sted jeg stort sett hadde kameraet liggende i bilen holdt jeg på å glemme å feste disse fuglene til brikka.

Landsbyvever

I den sydlige delen kom vi også borti noen dyr, mens vi la kilometer etter kilometer bak oss på afrikanske grusveier. Guiden kalte det å få Afrikansk massasje. Det var ikke så behagelig, men vi kom oss rundt i Landcruiseren som hadde sett sine beste dager. Disse to masai giraffene kom vi også over rett ved  ranger stasjonen.

Impalaene var de jeg så flest av. Vi så ofte små flokker på mellom ti og tyve dyr med en dominerende hann.

 

På veien mellom den sydlige delen og den nordlige, med mer vann var det ikke mye liv å se. Fant stort sett bare noen fugler av og til. Guiden var mer ivrig å komme fram og være tilbake på lodgen ved mørkets frembrudd enn å bruke tiden på å speide etter nye arter. Tross alt ble det i hvert fall noen nye arter i arkivet.

Fiolettglansstær

 

Palmetoko

Brunmusfugl

 

Hvitbrynsporegjøk

Det var flere steder nordpå i parken at rangere hadde brent ned gammelt og vissent gress. Mange av dyrene synes tydeligvis det var bra, for de gikk inn i de brente områdene og spiste på de nye skuddene som kom opp. Samme metode som aboriginene i Australia benytter.

 

Rødstrupefrankolin

 

Det var flodhester i flere av vannene og i sumpene, men det var nesten ikke mulig å komme på skuddhold av dem. Enten var avstanden for stor eller så var det ikke mulig å komme ned til vannkanten uten å ha

vegetasjon foran linsa. Fikk imidlertid lagt meg ned en gang noen minutter i solen, men om jeg fikk vinkelen riktig, så kom ikke det berømte gjespet eller en liten kamp som skal til for at bildene skulle få det lille ekstra. 

 

Helt nord i parken på noen store gressletter var det ganske mange villsvin. Stort sett så satte de rompa mot bilen og løp avgårde enten det var purker med unger eller noen enslige råner. Til slutt kom vi over en som stoppet opp og så litt på oss før han stakk.

Så også en del rovfugl i parken, men de var som regel utenfor skuddhold eller høyt oppe. Kom imidlertid over et par ungfugl som satt på et relativt lavt buskas og som ikke var så sky. Klarte derfor å komme relativt nært før de lettet og fløy sin vei

Flodørn ungfugl

Etter fire dager i Akagera National Park må jeg innrømme at hit kommer jeg nok ikke tilbake.

Svalbard i Påsken

Nå ligger jeg langt bak i blogginnleggene mine, så da kan jeg like godt begynne med den siste turen først, vintertur til Svalbard i Påsken.

Vi, fire fotografer og turleder Svein Wik, møttes i Tromsø på veien opp til Longyearbyen. Der skulle vi være et par dager før vi skulle inn til Van Mijenfjorden på østsiden av område 10. Det var greit å kjøre litt rundt Longyearbyen og lære å kjøre snøskuter. Det står jo i førerkortet at det behersker jeg så da må en vel tro det.

Først var det en tur for å se etter fjellrev, men den fant vi ikke første kvelden og heller ikke morgenen etter, det ble med et par landskapsbilder.

Det var like greit å kjøre på andre siden av Longyearbyen for å se etter Svalbardrein, den var lettere å finne i snøfokket. Litt øvelse på skooteren var jo greit å få. Det gikk ikke så fort med oss den første dagen, 20 - 30 km/t var fort nok syntes vi da.
Reinen er ikke så lettskremt som reinen på fastlandet, men den er ikke noe husdyr den heller. Måtte bruke tid på å komme i posisjon selv med 600 mm linsa og vi måtte passe på å ta bildene mellom hver vindbyge, dyrene forsvant i fokket.

Lav vinkel er viktig for bildene og god bekledning er viktig, her er Yves Adams, fra Belgia, i aksjon.

Så på veien tilbake fant vi en flokk ryper, flere bilder av en ny art som det kanskje var flaks at vi fant, men det var nok noen som hadde vært der før og visste hvor man burde lete. Uansett ikke lett å finne i det været vi hadde den dagen.

Så bar det over mot østsiden av øya til ei hytte som turopperatøren eide ved Van Mijenfjorden. Turen gikk over all forventning. Utrolig hvor fort man venner seg til fart og litt mer utfordrende terreng.

Rart å se ei hytte hvor veggene hadde masse piggtråd rundt vinduer og dører. Alle vinduer hadde også lemmer forran med 6" spiker gjennom. Alt dette for å hindre at isbjørnen skulle komme seg inn i hytta.

De tre dagene vi holdt på her inne i fjorden ble lange. Opp før soloppgang og tilbake etter at den hadde gått ned. Lage litt mat og så stupe i seng. Det som fascinerte oss alle, var lyset og landskapet. Kunne ikke bli mett av å se på det, spesielt i blåtimen.

På isen lå det et lite lag nysnø, så det var ideelt å kjøre, og kjøre fort etter hvert. Først inn forbi Svea til brefronten og så tilbake ut fjorden. Over alt lå det sel ved siden av pustehullene og ved noen av dem var det også  kvitunger som er helt forsvarsløse.
Først fant vi en unge som reven hadde tatt, spist bare hjernen og så gått videre. Ikke langt unna fant vi en til. Kunne ikke være mange timene gammel, for navlestrengen var ikke tørr, men ungen hadde tørr pels. Kunne ikke la være å ta bilder av denne som hadde kommet seg for langt fra pustehullet etter vår mening. En kort fotosekvens og så kjørte vi videre. På veien tilbake fant vi ungen igjen, men nå var den også tatt av reven. Brutalt, men kampen for føde er nok hard i dette landskapet.

 

Pene er de i hvertfall, skjønner godt at en kjent filmstjerne faller for slike øyne!!

Vi kjørte utover fjorden, så langt vi kunne. På land lå det ei forlatt fiskeskøyte. Grei forgrunn for nok et landskapsbilde. Det er ikke den slags jeg har tatt mest bilder av, men her kunne selv jeg ikke la være av å bli fascinert.

Målet med turen var jo å få bilder av isbjørn, men hva var sannsynligheten for å se en eller flere av dem?
Ikke stor regnet jeg med, siden det var masse trafikk med scooter. Store grupper kom kjørende langs de mest trafikkerte løypene. Vi fikk imidlertid øye på en bjørn som lå og hvilte seg oppe i ei fjellside lengst ute i fjorden. Litt planlegging, rute ble valgt for å komme i posisjon og så var vi der. En stor hanbjørn kom tuslende innover "dalen" under oss. Han gikk målbevisst og det ble fort klart hvorfor, en langt mindre bjørt gikk fort oppover fjellsiden lenger fremme. Vår teori ble, parringstid og binne som ennå ikke var klar.

 

Vi fulgte ikke etter, men håpet at de ville roe seg ned og at vi skulle finne dem igjen neste dag. Det ble med håpet. De hadde gått fort og langt, så det ble med dette ene møtet for oss. Skulle nok ønske meg bedre muligheter, men det må bli en annen gang.

Tilbake på isen var det bare å lete etter flere sel, gjerne med unger. Sel fant vi, men ikke med unger på isen. De voksne hadde vi ikke tid nok til å jobbe oss inn på, så det ble med noen forsøk på langt hold. Skjønner godt at isbjørnen må jobbe hardt for å komme i posisjon for å ta en av disse.

 Siden det hverken ble sel eller bilder av rev her inne, kunne vi bruke litt tid hver gang vi stoppet til å ta noen landskapsbilder. Det går både med blålys, grafikk av steinen som kommer gjennom snøen, eller mønsteret i fokksnøen på isen som forgrunn.

Tilbake i Longyearbyen var det bare fjellrev jeg manglet bilder av. Siste dagen fant vi dem også. Vi var ikke sikre på hvor mange rever det var, men disse var mer vant til folk og derfor mulig å komme i nærheten av uten at de blir skremt. Tross alt er det ikke lett å finne en hvit rev på hvit sne, spesielt når den ligger og sover. Det hjelper litt når sola kommer og han titter opp. Kikkert er i hvert fall en nødvendighet for å finne disse små tassene i fjellsiden.

På veien ut til reven oppdaget vi at det lå en del storkobber på isflakene og nøt sola. Måtte forsøke å få bilder av disse selene også. Problemet var at bakgrunnen ble feil, havna med kraner gjør seg ikke. Så da var det bare å forsøke med en annen vinkel.

Jeg liker ikke å ta bilder ovenfra og  ned, så da var det bare å komme seg ned på et annet isflak og håpe at man kom seg på land igjen. Det gikk, med litt manøvrering av flakene. Jeg fikk bilder med lav vinkel.

Siste morgen var det tilbake til revene igjen før scooteren skulle leveres kl 0900. Så fotoøkta startet ved femtiden. Angret heller ikke på at jeg gikk glipp av noen timers søvn, nok av tid til å sove på flyet ned til Oslo.