Island, Del 2

Fra Vik gikk turen tilbake østover i retning av Reykjavik. Etter å ha jobbet med is og svarte sandstrender ved Vik var det en utfordring å få noe ut av den mosegrodde lavaen på lange strekninger langs veien. Vi så verken rev eller en liten pippip som kunne løfte bildet litt, bare en stein eller en liten blomst.

Måtte få med et bilde av dette landskapet som jeg satt og så på i time etter time fra bilvinduet. 

 Denne gangen var det svarthalespove som var villig til å la seg avbilde.

Vi er ikke så ivrig på å kjøre til typiske turistmål som alle har tatt bilder av på alle døgnets tider under alle lysforhold. Vi gjorde imidlertid ett unntak, Skogafoss sent på kvelden i litt flatt lys og lett yr.

Vi tok en overnatting på veien mot vestkysten til Myrar og Snæfellsnesområdene. Valgte å kjøre til Sellfoss og så dra ned til kysten. Der skulle det, i følge fugleboka vår, være noen bra plasser for fotografering, nærmere bestemt et reservat som het Fløi. Vi fant et sted som hadde samme navnet, men ikke noe reservat. Det var bare å nøye seg med noen små pytter i veikanten  og en liten avstikker av en vei å stoppe i. Der fant vi både svømmesniper og et svanepar med unger og forskjellige vadere,

 

.

 

Etter ei natt i veikanten var det bare å komme seg tilbake på riksvei 1, kom oss raskt utenom og forbi Reykjavik og opp i retning av Myrar.  Der la vi opp ruta slik at vi skulle dekket det meste av småveiene. Første stopp ble ei kirke som lå alene helt nede ved kysten  i enden av en blindvei. Ikke akkurat norsk måte å tenke på når det gjelder plassering av den type byggverk. Det skal visstnok være en historie bak alle småkirkene på Island. Noen som kjenner til dette?

Fikk et litt annet inntrykk av standarden på islandsk landbruk enn hva vi ser på landsbygda her til lands. Denne traktoren har i hvert fall gjort jobben sin.

Langs grusveiene var det piggtrådgjerder hele veien. På stolpene satt det ofte en småvader, rødstilk, grønnstilk ....

Ved et vann kom vi forbi et par islom som ikke var alt for langt unna veien.  Ikke alltid gullbilder, men jeg er fornøyd med å komme på skuddhold av arten så langt sør på Island.

Etter alle småveiene på Myrar var det bare å komme seg videre til Skardsvik helt vest på Snæfallsnes. Der håpet vi å få se at sola gikk ned i sjøen. Vi fant parkeringsplassen, som angitt på kartet, men der så det ikke ut til å være noen mulighet til å komme seg ned til noen som helst strand. Vi gikk litt frem og tilbake og oppdaget at det var lagt ut en kjetting som det skulle være mulig å klatre ned langs. Måtte forsøke, det gikk, men å bevege seg mellom de store og fuktige steinene med grønske på var ikke enkelt når hendene var fulle av fotoutsyr.

Jeg fikk solnedgangsbildet mitt. Morgenen etter, da vi gikk ut av bobilen, var ternene langt mer aggressive enn kvelden før. De slapp ikke bare sitt fornødne, men de hakket til og med meg i hodet. For moro skyld lot jeg bare motoren gå under angrepet for å se om det ble noen artige former av det mot blå himmel.

 På den andre siden av riksveien lå det igjen en kirke. Bygget i seg selv var ikke så spektakulært, men alle lupinene i full blomst gir landskapet en spesiell fremtoning.

Fra Skardavik var ikke veien lang ut til fyret ved Ondverdarnes hvor vi fikk øye på et snøspurvpar som var ivrige til å samle mat til ungene. Det var bare å legge seg ned og vente til de kom. De kom av og til for nært til at jeg kunne ta bilder med 600 mm objektivet .

Stranda var ikke så spennende som lokasjon eller i det lyset som var midt på dagen. Etter en kort kjøretur på veien fant vi en ny avstikker og her viste det seg at stranden var av et helt  annerledes, brun sand innblandet med svart vulkansand. Egentlig synd at vi ikke brukte mer tid der i enten morgen eller kveldslys. Vi måtte holde ruta og komme oss opp i fjellene til helga så det var bare å stå på.

På veien tilbake kjørte vi igjen en runde på småveiene i Myrar for å se om de stedene vi hadde funnet på veien nordover bød på nye muligheter. Det ble flere bilder av lom, men også andre arter.

Nå hadde vi brukt nesten ei uke på turen, så det var bare å sette kursen for fjellene og håpe at været ikke ble for ille. Del 3 av turrapporten følger snart, tror jeg.

Varangerfjorden.

Etter Syltefjorden og Staurane brukte vi tre dager på strekningen mellom Ekkerøya og Nesseby med base i Vadsø. Det ble fort klart at innsiget av vadere ikke hadde skjedd ennå. Slutten av Mai var for tidlig, så det må bli en ny tur neste år, men da rett før St.hans.

Første stopp ble ved kirken på Nesseby, etterfulgt av Ekkerøya og Vadsøya. Fjæreplytten var selvsagt på plass som forventet, men av vadere var det bare myrsnipa og polarsniper vi så i ofte disse dagene. Det blir tross alt litt spesielt å oppleve store flokker etter en sørings oppfatning. Knut Sverre Horn kunne fortelle at dette bare var små flokker i forhold til slik det ville bli noen uker senere.

Tidlig eller ikke, det skortet heller ikke her på hormonene. Tingene må gå sin naturlige gang. Det er utrolig hva Duy får med seg fra bilen mens han kjører, men så hendte det av og til at hjulene var på den feile siden av stripene. Det gikk bra!

I Vadsø bodde vi hos Øyvind Zahl Arntzen , i en kjellerleilighet i hust hans. Grei løsning når man steller seg selv. At vi bodde hos han gjorde at vi fikk benytte "naturparken" hans, med haukugle og litt småfugl som hadde mer enn nok solsikkefrø å forsyne seg av. For nærmere info se Arntzen Arctic Adventures:  http://www.varanger.info/


Det var haukugle i en av kassene hans. Bevegelsesmønsteret var det samme som jeg har sett hos spurvugla, hannen jaktet og hunnen matet ungene. Overlevering av byttet ble ikke akkurat noen fotografisk høydare, men artig å oppleve tross alt.

Forsøkte å få noen bilder av ugla i flukt, men det var ikke lett å holde fokuset så jeg må så langt være fornøyd med ugla på kvist. ( Ser etter denne turen at det er en stor fordel å klare å fotografere håndholdt med 600mm. Det er ikke bare en fotografisk utfordring, men også fysisk krevende.)

Siden det var mer enn nok med solsikkefrø og fuglekasser i området var det også ganske mange småfugl i som holdt til der. Utfordringen var å få knipset bildene mens fuglene satt på en kvist med ren bakgrunnen. Det gikk fort en time eller så for å få det til.

Det var massevis av mus, så det var ikke bare uglene som utnyttet det store antallet av smågnagere. Mikkel hadde nok også mer enn det han klarte å spise. Denne karen lå og slappet av i sola bare noen hundre meter fra det vi hadde holdt på å fotografere. Han var vel vandt til folk.

Tilbake i fjæra ble det enten å ligge på magen i det halvråtnende tanget aller så nært vannet som mulig for å få bildene i den riktige vinkelen. Det blir lett bare bilder av nye arter uten noe mer spennende foto av dette. Det som laget litt variasjon på dagen var en røyskatt som dukket frem under noen steiner. Artig variasjon på dagen. Overraskende hvor fort den lille tassen løp fra oss. Det hjalp ikke med røkt pølse, han kom ikke tilbake for å hente maten så lenge vi var der.

Ved Vardødammen var det noen svømmesniper som holdt til, men de var ikke særlig sammarbeidsvillige. I hvertfall ikke den dagen vi var innom.