Pasvik

De siste dager av årets tur i Finnmark var satt av til Pasvik. I følge Guide til Norges fugleliv var det mer enn nok å bruke tiden på. Fotoobjektene var ikke så lett tilgjengelige her som vi var blitt vant med tidligere i uken. Isen var gått på vannene, så de fuglene som var kommet, var spredt over store områder. I tillegg til å være spredt, lettet de som oftest lenge før vi kom på skuddhold med kameraene. Vi måtte raskt innse at det fotografiske utbyttet ville bli helt annerledes enn det vi hadde håpet på. Ingen av oss hadde vært her før, så det ble mer en tur med kamera. Opplevelsesrikt tross alt!

Første dag forsøkte vi oss innover dalen. Hadde tenkt å kjøre helt inn til Øvre Pasvik Nasjonalpark, men når asfalten tok slutt var ikke veien bra nok, så vi tok ikke sjansen på å kjøre helt inn med leiebilen. Inne i tykke furuskogen fikk vi øye på et konglebitpar. Skulle gjerne sett flere av disse!!

Siden endene var så sky, tenkte jeg at eneste mulighet var å sette opp dog houset i nærheten av en bekk hvor vi hadde sett flere ender svømme  da vi kjørte langs veien. Etter ei morgenøkt hadde jeg kun fått bilde av krikkand og et par silender. Selv klikkene fra lukkeren på kameraet var nok til at de svømte vekk.

Også her i Pasvik fikk vi et bilde av mikkel rev. Han løp foran oss på veien et langt stykke før han satte til skogs. Synes det var synd at jeg bare skulle få bilde av han bakfra, så da jeg plystret på han, stoppet han opp og poserte fint for fotografen før han forsvant.

Andre dagen gikk vi inn til hytta til Husky, med sekken full av kamerautstyr. Det ble noen kilo med  store telelinser, et par hus og litt proviant. Hytta lå ca 12 km innover en skogsbilvei, hvilket vil si drøyt tre timers marsj.

Husky drev ganske intensiv foring hele vinteren av fuglene og hadde hengt opp mange fuglekasser i skogen rundt hytta. Vi forventet å finne mange arter, men det var ikke annet enn svart og hvit fluesnapper og lappmeis vi fant. Det var vel litt langt å gå for dette utbyttet?

Turen tilbake var vel så lang som inn. Jeg hadde fått et par solide vannblemmer. Ikke godt å gå på, men det er rart med den slags, smerten forsvinner litt etter hvert. Etter en av pausene titter vi opp for å ta sekkene på ryggen igjen. Langt der fremme ser bror min noe brunt som beveger seg i bedagelig tempo over veien. Først trodde han at det var elg, men nei ikke denne gangen. Rett bak kommer det en langt mindre brun bylt. Samme tempo som den første. Det var som bare...., kameraet i sekken så ingen forevigelse eller dokumentasjon av hendelsen. Har hørt det før, gå aldri i Pasvik med kamera i sekken!!

Siste dagen ble det igjen litt kjøring opp og ned langs veien innover Pasvik. Vi stoppet i de vikene vi visste det var fugl. Hver gang forsøkte jeg å panorere med 600 mm og som oftest var det bom, men det er slik at forsøker man mange nok ganger treffer man av og til. Selv ei stokkand kan gjøre en glad.

Varangerfjorden.

Etter Syltefjorden og Staurane brukte vi tre dager på strekningen mellom Ekkerøya og Nesseby med base i Vadsø. Det ble fort klart at innsiget av vadere ikke hadde skjedd ennå. Slutten av Mai var for tidlig, så det må bli en ny tur neste år, men da rett før St.hans.

Første stopp ble ved kirken på Nesseby, etterfulgt av Ekkerøya og Vadsøya. Fjæreplytten var selvsagt på plass som forventet, men av vadere var det bare myrsnipa og polarsniper vi så i ofte disse dagene. Det blir tross alt litt spesielt å oppleve store flokker etter en sørings oppfatning. Knut Sverre Horn kunne fortelle at dette bare var små flokker i forhold til slik det ville bli noen uker senere.

Tidlig eller ikke, det skortet heller ikke her på hormonene. Tingene må gå sin naturlige gang. Det er utrolig hva Duy får med seg fra bilen mens han kjører, men så hendte det av og til at hjulene var på den feile siden av stripene. Det gikk bra!

I Vadsø bodde vi hos Øyvind Zahl Arntzen , i en kjellerleilighet i hust hans. Grei løsning når man steller seg selv. At vi bodde hos han gjorde at vi fikk benytte "naturparken" hans, med haukugle og litt småfugl som hadde mer enn nok solsikkefrø å forsyne seg av. For nærmere info se Arntzen Arctic Adventures:  http://www.varanger.info/


Det var haukugle i en av kassene hans. Bevegelsesmønsteret var det samme som jeg har sett hos spurvugla, hannen jaktet og hunnen matet ungene. Overlevering av byttet ble ikke akkurat noen fotografisk høydare, men artig å oppleve tross alt.

Forsøkte å få noen bilder av ugla i flukt, men det var ikke lett å holde fokuset så jeg må så langt være fornøyd med ugla på kvist. ( Ser etter denne turen at det er en stor fordel å klare å fotografere håndholdt med 600mm. Det er ikke bare en fotografisk utfordring, men også fysisk krevende.)

Siden det var mer enn nok med solsikkefrø og fuglekasser i området var det også ganske mange småfugl i som holdt til der. Utfordringen var å få knipset bildene mens fuglene satt på en kvist med ren bakgrunnen. Det gikk fort en time eller så for å få det til.

Det var massevis av mus, så det var ikke bare uglene som utnyttet det store antallet av smågnagere. Mikkel hadde nok også mer enn det han klarte å spise. Denne karen lå og slappet av i sola bare noen hundre meter fra det vi hadde holdt på å fotografere. Han var vel vandt til folk.

Tilbake i fjæra ble det enten å ligge på magen i det halvråtnende tanget aller så nært vannet som mulig for å få bildene i den riktige vinkelen. Det blir lett bare bilder av nye arter uten noe mer spennende foto av dette. Det som laget litt variasjon på dagen var en røyskatt som dukket frem under noen steiner. Artig variasjon på dagen. Overraskende hvor fort den lille tassen løp fra oss. Det hjalp ikke med røkt pølse, han kom ikke tilbake for å hente maten så lenge vi var der.

Ved Vardødammen var det noen svømmesniper som holdt til, men de var ikke særlig sammarbeidsvillige. I hvertfall ikke den dagen vi var innom.