Årets første fototur var endelig en realitet, harefoto hos Ketil Olsen på Rolvsøy. Første utfordring var å komme seg opp dit. Vi, bror min og jeg, fant ikke ut noen mulighet å komme frem på uten overnatting og som samtidig være rimelig sikker, rent værmessig, på at det skulle kunne gjennomføres. Vårt valg endte med å fly til Tromsø, hurtigruta til Havøysund og så hurtigbåt til Gunnarsnes.
Da vi kom fram, var Ketil på kaia og tok i mot oss. Vi fikk først bagasjen i hus og så var det bare å komme i gang med "harejakta". Denne ettermiddagen ble det en god sjanse, hvit hare på nysnø og kveldslys. Hva mer kan en ønske seg?
Værmeldinga hadde variert mye den siste uka, fra rimelig bra vær til storm. Det var bare å ta en dag om gangen og se ut vinduet hvordan det ble. Den første dagen ble det bra vær, så da kunne vi kjøre frem og tilbake på hele veinettet på øya. Vi så at harene satt på de underligste steder. Kjetil visste hvor han skulle se og hvor det gikk an å jage.
Det var ikke alltid haren fant et nytt gjemmested, så da ble det til at han løp litt frem og tilbake før han forsvant. Vi var, i følge Kjetil, for få til å drive effektivt. Haren klarte å finne ruter som ikke var greie for oss fotografer, dette gjorde at ordtaket: "Ingen vet hvor haren hopper", fikk ny mening.
Det ble å ta bilde av den mens den satt og sov eller speidet utenfor gropa som gav skjul, at vi fikk de fleste bildene.
Vi hadde håpet at disse to skulle finne på noe annet enn å se på hverandre. For tidlig sa eksperten, parring eller slåsskamper kommer senere på våren.
Jeg lurer på hva denne karen ber om?
Jeg benyttet kveldslyset til å ta meg en tur i fjæra etter at "harejakta" var over. Hadde lyst til å få noen annerledes bilder enn de jeg hadde av fjæreplytten om våren og sommeren. Nå fikk jeg bilder i sterk kuling med snøbyger, haglebyger og nesten vindstille.
De fire dagene vi hadde til disposisjon gikk altfor fort. Vi fikk to gode dager med bra resultater og to dager som ikke gav noe særlig uttelling rent fotomessig. Vi fikk også oppleve hva vind er, så det ble veldig klart at skal man få de bildene man ønsker, må man bruke mer tid enn det vi hadde satt av. Ingen mulighet til å forlenge. Nye fotografer var på vei nordover.
Om ikke haren var klar for kurtise så hadde svartbaken begynt. Vi observerte flere par som satt tett sammen på en stein i fjæra og når den ene lettet, fulgte den andre etter. Det ble en oppvisning i synkronflukt.
Dette var vår første tur til Kjetil sitt "harerike" og må takke for noen trivelige dager. Tar gjerne turen oppover til neste år!
Da vi kom fram, var Ketil på kaia og tok i mot oss. Vi fikk først bagasjen i hus og så var det bare å komme i gang med "harejakta". Denne ettermiddagen ble det en god sjanse, hvit hare på nysnø og kveldslys. Hva mer kan en ønske seg?
Værmeldinga hadde variert mye den siste uka, fra rimelig bra vær til storm. Det var bare å ta en dag om gangen og se ut vinduet hvordan det ble. Den første dagen ble det bra vær, så da kunne vi kjøre frem og tilbake på hele veinettet på øya. Vi så at harene satt på de underligste steder. Kjetil visste hvor han skulle se og hvor det gikk an å jage.
Det var ikke alltid haren fant et nytt gjemmested, så da ble det til at han løp litt frem og tilbake før han forsvant. Vi var, i følge Kjetil, for få til å drive effektivt. Haren klarte å finne ruter som ikke var greie for oss fotografer, dette gjorde at ordtaket: "Ingen vet hvor haren hopper", fikk ny mening.
Det ble å ta bilde av den mens den satt og sov eller speidet utenfor gropa som gav skjul, at vi fikk de fleste bildene.
Vi hadde håpet at disse to skulle finne på noe annet enn å se på hverandre. For tidlig sa eksperten, parring eller slåsskamper kommer senere på våren.
Jeg lurer på hva denne karen ber om?
Jeg benyttet kveldslyset til å ta meg en tur i fjæra etter at "harejakta" var over. Hadde lyst til å få noen annerledes bilder enn de jeg hadde av fjæreplytten om våren og sommeren. Nå fikk jeg bilder i sterk kuling med snøbyger, haglebyger og nesten vindstille.
De fire dagene vi hadde til disposisjon gikk altfor fort. Vi fikk to gode dager med bra resultater og to dager som ikke gav noe særlig uttelling rent fotomessig. Vi fikk også oppleve hva vind er, så det ble veldig klart at skal man få de bildene man ønsker, må man bruke mer tid enn det vi hadde satt av. Ingen mulighet til å forlenge. Nye fotografer var på vei nordover.
Om ikke haren var klar for kurtise så hadde svartbaken begynt. Vi observerte flere par som satt tett sammen på en stein i fjæra og når den ene lettet, fulgte den andre etter. Det ble en oppvisning i synkronflukt.
Dette var vår første tur til Kjetil sitt "harerike" og må takke for noen trivelige dager. Tar gjerne turen oppover til neste år!
