Skjeggmeis i Vestfold

Denne helgens fotoaktiviteter ble en kort biltur til Vestfold sammen med Kim og Duy for å fotografere sjeggmeis og landskap siden det skulle være fullmåne.

Første stopp ble Tønsberg hvor en flokk med sjeggmeis hadde overvinteret i sivskogen. Etter litt rekognosering og en prat med noen som var kjente i området gikk vi ut i "sivskogen". Vi fant oss hver vår åpning og ventet. Fuglene var det intet problem å høre, men de var vanskelig å få øye på. De holdt seg inne mellom stråene og beveget seg hele tiden rundt omkring. Autofokus på kameraet var bare å slå av, så det var en utfordring å finne dem i søkeren og klare å stille inn objektivet slik at fuglen ble skarp. Noen bilder klarte jeg å ta på lørdag.

 Det var noen som satt mer i ro og som det var lettere å få bilde av gjennom all "sivskogen"

Siden det var fullmåne og værmeldingen var bra, dro vi ned til Verdens Ende for å se på solnedgangen og at månen kom opp. Vi  kom dit en time før solnedgang, så det var rimelig med tid til å finne oss en plass med bra utsikt både vest- og østover.Greit nok at det var litt mer skyer enn det værmannen hadde spådd, men det var ikke særlig fart i dem. Ingen duse skyer på tross av lukketider på 30 sek

 

Etter å ha fått foreviget både solnedgangen og at månen kom opp, satte vi kursen mot bilen i mørket. Det var ikke helt enkelt siden det var bare Kim som hadde husket å ta med seg lykt. Tilbake ved veien på Verdens Ende kunne vi ikke la være å forevige minnesmerket. Måneskinnet gjorde silhuetten spesiell, og vi synes det var en litt artig vri med månen i kurven.

Søndag morgen var det igjen tilbake til Tønsberg for annet forsøk på skjeggmeisen. Jeg fikk nesten ingen bilder på tross av at den gikk mellom bena på meg til tider. Den gikk på bakken mellom alle stråene. Dårlig lys og umulig å fokusere.

Søndag ettermiddag dro vi ned til Mølen, men der møtte havtåka og en frisk vind oss. Vi så både sanglerke, snøspurv og en del andre arter som vi godt kunne brukt tid på, men det gikk ikke å få noen av dem på "skuddhold". Solnedgang blir det ikke i slikt vær, så det var bare å sette nesa hjemover.  Det har tross alt vært ei trivelig helg og vi har blitt noen erfaringer rikere.

Snøaper i Jingokudani Yaen-Koen, Japan

Første gang jeg så snøaper var i Natur og Foto som Tom Schandy hadde tatt. Disse bildene, og de han også hadde med av traner og ørn, gjorde at jeg fikk lyst til å dra dit. Japan er for mange et land langt borte og ikke lett å komme til, men jeg reiser flere ganger i året til den delen av verden i forbindelse med jobben. Så for meg var det en liten avstikker på en forretningsreise og å ta med kamera sekken.

I følge Yr skulle det være fem blå og litt snøvær, i grunnen bra forhold til å fotografere apene i uten at fotografen frøs for mye. Jeg hadde tatt med meg ull undertøy og gode støvler for ikke å fryse. Ankom Shibu Onsen fredag kveld direkte fra Norge. Det var bare å sjekke inn på en riokan, japansk type hotel hvor alt er som i "gamle" dager, spise middag på rommet og så ta et bad på japansk vis. Her vasker man seg først og så setter man seg ned i bassenget hvor vannet er så varmt at man ofte må bruke lang tid for å senke sitt legeme ned i. Da er det bare å sitte så lenge man klarer. Man blir både varm og tørst av dette. (Sover godt etterpå.)

Lørdag morgen var det en rask frokost og så bar det avgårde. 1,3km å gå fra parkeringsplassen og så var man der. Masser av apekatter rundt omkring og det var ikke helt få tilskuere heller. Mange hadde kamera av bra kvalitet, mens andre brukte mobiltelefonen. Det spilte ingen rolle, apekattene gikk mellom tilskuerne og over kameraet mitt mens jeg holdt på. Skjønner godt at dette har blitt en turistattraksjon.

Vannet holdt god temperatur. Skal jeg tippe etter å ha duppet fingerene nedi, var det nok litt over førti grader. Ikke rart at det ryker av vannet når det er noen grader under null i lufta. En konsekvens av dette var at jeg fikk problemer med dogg på linsa, bildene ble duse og etter en stund klarte ikke autofokusen å fungere. Det tok en stund før jeg skjønte sammenhengen.

Jeg ble litt fascinert av en liten unge som av og til hang på mor, men som også måtte prøve ut livet på egen hånd. Også i den "familien" var det nok av store brødre som skulle tukte de mindre.

Sesongen er i januar og februar, så jeg tenkte at begynnelsen av mars også ville være brukbart. Ønsketenkning er noe vi alle driver med, det var blitt for varmt allerede til at apene satt i poolen for å nyte det varme vannet, de gikk uti for å plukke opp kornet som ble kastet ut til dem. Resultatet ble ikke de bildene jeg hadde fantasert om, men sånn er det. Bedre lykke neste gang!

Speilinger var ikke enkelt å få til, vannet var sjeldent så flatt at det ble brukbare refleksjoner.

Når det er kaldt, pleier apene å dukke helt under. Som dere ser, skjedde dette ikke, de bare satt og plukket korn som enten fløt eller som sank på bunnen. Dammen var ikke så dyp at det var nødvendig å dukke for å få tak i maten. Så skal jeg få  bilder med snø på hodet og fullstendig våte aper, må jeg tilbake en annen vinter.

Tåke i vinterland

Nå er siste helgen denne "vinteren" over. I stedet for å dra i Kollen for å se på noen gå på ski, tok jeg ei helg på Beitostølen for å gå på ski selv. Været var litt spesielt, tåke og litt snø som dalte ned fra oven av og til. Landskapet ble spesielt i den dårlige sikten, alt var hvitt omtrent uten konturer. Puttet derfor kameraet i sekken for å se om det ble noen artige vintermotiver.

Jeg har ikke forsøkt meg så mye på landskapsfotografering, men synes det ble litt artig når man fikk frem ett element uten noe annet rundt omkring, muligens en antydning til noe. Det mangler i hvertfall ei rype eller en harepus, men den slags treffer man sjeldent på i løypenettet rundt Beitostølen.

Dere får vurdere resultatet og gi gjerne noen tilbakemeldinger uansett mening!

 

 

Kongeørn i Fagerlia.

Dette blir tredje gang Duy og jeg prøver oss på kongeørn i vinter. Først var det i Molde i november hos Terje, hvor vi ble sittende ei hel helg og hadde havørn nede et kvarter på søndag. Kongeørn og hønsehauk så vi ikke den helga. Så ble det Tokke hvor vi hadde kongeørn nede på lørdag, mens søndag var "svart". Så nå sto det nye skjulet til Svein for tur. Hva ville helgen gi oss av bilder og muligheter. Han har et hekkende par som holder til i området og en ungfugl. Den tror Svein er resultatet av siste sommers hekking.

Vi kom opp til Værnes, ble plukket opp av Svein og så bar det oppover dalen med kun et stopp på Coop for å proviantere. 20 min med bil og så oppover  gjennom skogen med snøskuter. Vel fremme var det bare å få seg  litt mat, gjøre fotosekken klar og hoppe i køya for å være på plass i bua kl 0630 lørdag morgen.

Ørna hadde for vane og komme for ei fotoøkt om morgenen og ei på ettermiddagen. Denne dagen gikk ikke ting som "avtalt", den dukket ikke opp før ved lunchtider i hardt dagslys.

Som åte var det lagt ut et ferskt rådyr og en rødrev. Det var bare rødreven den gadd å bry seg om, rådyret ble bare liggende urørt.

Da reven hadde ligget ute på fredag og var halvspist, bandt vi den fast til ei rot som stakk opp av snøen slik at ørna ikke skulle dra med seg maten utenfor "skuddhold". Den lille taustumpen holdt i hvertfall gjenom dagen på tross av at ørna dro og slet i skrotten flere ganger.

Etter en time nede på åtet var den første økta over. Vi ventet forgjeves på at neste økt og kveldsmaten skulle nytes. Ungørna og maken så vi knapt i området, men skrikene hørte vi godt hele dagen. Så ved halv seks tiden var det bare å pakke sammen sakene og spasere over til den gamle jaktkoia som ligger et par hundre meter fra skjulet.

 

Duy liker å fyre på peisen. Noen vedkubber og det blir godt og varmt i ei så lita koie. Ønsket man seg mer romantisk stemning, vare det bare og titte ut, månen var nesten full.
Det var bare å lage litt mat og så gå til sengs slik at en var klar for søndagens hendelser.

 

Vi var klare ved halv sju tiden denne morgenen også, men nå var det slutt på klarværet. Tett skydekke og etter hvert tendenser til lett snødryss.

Denne dagen hadde vi fått en nyskutt rev og en århane som åte. Vi festet århanen til en tørr furukvist og la reven på et passende sted med hvit og urørt snøflate. Da dette var gjort, var det bare å komme seg inn i skjulet og vente på fotolyset.
Søndag kom ørna tidlig, før det ble lyst, og satt i underkant av en time. Fortsatt var det reven som var attraktiv, verken rådyr eller århane ble rørt.

Det var ikke lenge snøflata var "ren". Ørna nappet av pelsen på låret og siden det ikke var noe vind ble pelsdottene liggende på snøen. Etter å ha fått i seg en passe porsjon, forsvant den og ble borte til etter vi måtte begynne å skru ISOen oppover. Den kom tilbake ved femtiden.

Nå var den ikke fornøyd med å spise maten slik den ble servert, den måtte flyttes og snus litt. Om ikke annet så ble det i hvertfall noe variasjon av åtebilder.

Denne gangen fikk vi heller ikke flukt eller kampbilder. Hvor mange ganger skal jeg gidde å forsøke? Ørnebilder er jo blitt litt "harry" så hvorfor bruke så mye tid og penger på dette? Gir jeg opp før jeg  er "ferdig" med motivet eller står jeg løpet ut? Skulle gjerne hatt bilder av ørna i flukt og slåsskamp. Forblir det noe jeg kun har på ønskelista? Nå er i praksis denne vinteren snart over,og så får jeg bruke resten av året til å lure på hva jeg skal gjøre neste år.

Sri Lanka, Shinharaja Rainforest.

Siste dag med fotografering var i Shinharaja Rainforest, som står på UNESCO sin liste over verneverdige områder. Her skulle det være fokus på de små ting, macrofotografering.

Som vanlig var det ut før det ble lyst, og vi kom derfor ned til rangerstasjonen som første kunde. Hensikten til guiden min var at han ønsket en spesiel ranger, og for å være sikker på å få han måtte vi være først ute.

Jeg hadde min erfaring fra jungelen i Vietnam friskt i minne både med hensyn til manglende motiver og blodigler. Derfor tok jeg denne gangen med meg kun makrolinsa, og 70 - 200 mm. Denne rangeren hadde et helt annet blikk for små kryp og detaljer enn det jeg hadde erfart før. Denne lille frosken måtte han nesten stikke fingeren bort på før jeg klarte å skille den fra bladene den satt på.

Han oppdaget også noen andre småkryp for han visste så godt hvor de satt. Jeg syntes at det ikke alltid var like enkelt å få disse små krypene i riktig vinkel. Resultatet var at jeg måtte ut av stien, ned på kne eller ligge flat på magen, for at billedvinkelen og bakgrunn skulle bli ok. Det hadde sin pris, blodiglene elsket meg. Jeg vet ikke hvor mange jeg, eller rettere sagt guiden plukket av meg, men det var langt fler enn de selv fikk på sine bare ben. Det var ikke mye å bry seg om for de ble effektivt fjernet med sterkt såpevann; alternativt med urtevann. Hensikten var at de skulle slippe taket selv slik at ikke deler av kjeften skulle sitte igjen og gi infeksjon. Bena ble etter hvert ganske blodige under buksa.

Mange sopparter var spesielle, uten at jeg skal kunne utdype det noe særlig.

Det litt artige var at denne jungelhanen hadde vi hatt store problemer med å få noe godt bilde av i Yala. Hanene løp ganske fort foran bilen, og når vi stoppet opp, løp den raskt inn mellom busker og kratt. Nå kom dette eksemplaret ut av skogen og poserte villig vekk. Denne gang var det bare å legge seg flatt og knipse ivei. Dette bildet ble tatt med 120 mm brenvidde.

Denne karen kom villig ned til oss da jeg ofret matpakka mi. Loff gjorde underverker og flere individer kom raskt ned på rasteplassen.  Begge disse artene er unike for Sri Lanka.

Vi fikk tatt noen flere bilder før regnværet kom brått på oss. Det var ikke regn etter norske forhold, det må heller karakteriseres som å stå under en dusj. Ikke en tørr flekk på kroppen. Godt at fotosekken holdt rimelig tett. En brå og tidlig avslutning på dagens fotografering.

Mellom skurene tok jeg et par bilder av noen blomster. Dagen ble med andre ord ganske avkortet.
Jeg vet at regnskogen har mange muligheter som jeg ikke fikk se, men jeg var i grunnen fornøyd nå.

 

Tilbake på lodgen var det bare en ting å gjøre, gå i dusjen og få av seg de siste iglene. Noen hadde kommet ganske høyt opp, så derfor hadde de ikke blitt oppdaget før. God og mett ser det ut til at den er blitt. Rart å tenke på, men før den begynner å suge, er den ikke større enn ei knappenål.  Jeg har ikke tall på hvor mange bitt jeg hadde på kroppen, men det tok lang tid før det sluttet å blø og det klødde fælt. Neste gang bruker jeg kanskje iglesokker igjen?














Da var det bare å sette seg ned og beskue regnværet og  nyte en varm kopp te / øl mens blødningen stoppet. Neste dag var det en lang biltur, vente på flyet til etter midnatt og så en lang reise hjem med mange bilder på brikkene.

Sri Lanka, Yala National Park tredje dag.

Den siste dagen i Yala National Park var kommet, og jeg må inrømme at resultatet så langt ikke sto i forhold til forventningene. Det var tross alt bare en ting å gjøre, stå på. Selv guiden og sjåføren var stresset. De ønsket å levere det kundene ville ha.

Vi satte i gang med den vanlige rutinen, betalte billet, hentet den lokale ranger og kjørte innover i parken. Ruta ble lagt på de veiene hvor det var størst sansynlighet for å finne dyrene. Alle forsøkte etter beste evne å se etter leoparden uten at vi fant noen. Sjåføren brukte også mobilen aktivt og plutselig økte farten. Jeg skjønte at nå var det ting på gang, nå var det bare å holde seg fast. Fem min. senere pekte de opp i et tre og der lå dyret!

 Nå hadde jeg i hvertfall fått sett og tatt bilder av arten to ganger. Denne gangen ble det ikke noe dacapo, han ble ikke liggende i treet lenge etter at jeg hadde fått mine bilder.

Etter dette var det bare å kjørte videre og se etter nye motiver. Det var kanskje ikke så spennende å fokusere på vannbøffeler, apekatter og andre dyr som vi kjøete forbi hele tiden.

 

Det viser seg imidlertid at den som leter, han finner. Plutselig fikk vi øye på en ørn i veikanten som satt på byttet sitt,  en kanin. Dette var ikke et vanlig syn, heller ikke for de erfarene guidene. Hvis jeg leser fugle-boka mi riktig, var dette en Mountain Hauk-Eagel. Har ikke funnet noe norsk navn på den.

Disse dyrene så vi over alt i større og mindre flokker. Som oftest så vi dem kun på lang avstand. De passet inn på de store åpene gressslettene. Fin mat for leoparder!

Elefantene brydde jeg meg ikke så mye om, syntes ikke det var et så interessant motiv, men en med store støttenner syntes guiden at jeg ikke kunne kjøre forbi. Denne karen kom rett gjennom buskene og krysset veien bak oss. Da vi stoppet bilen for å ta bilder, kom han rett mot oss i god fart. Sjåføren kjørte frem kun en meter eller to, rygget så tilbake slik at vi sto riktig posisjonert for å ta bilder og så slo han av motoren. Etter det brydde ikke elefanten seg noe mer om oss, mat var viktigere.
Bildet er tatt med 70 mm så avstanden er ikke stor, max 5 meter.

Etter disse litt spesielle sjansene lurte jeg på om jeg skulle være fornøyd med turen i Yala eller ikke, Nå var det bare en ettermiddag igjen av de tre dagene som var planlegt. Det er som når man er på fisketur, bare å stå på til tiden er brukt opp.
Pen fugl i riktig høyde til å få et greit bilde.

Ved lunchtider da vi måtte ut av parken, tok jeg ett par bilder  fra bakkenivå. Guiden gav meg beskjed om å være forsiktig for det var krokodiller i vannet. De kan komme fort opp skjønte jeg, men et par bilder fikk jeg tross alt.

 

Synes at et så trøtt motiv som en vannbøffel kan bli OK bare vinkelen blir lav.

Etter lunch fant vi leoparder som var ute på jakt etter "white spotted deers" som gikk og gresset på sletta. Ikke lett for dem, for apekattene skrek og varslet og en skare av safarijeeper fulgte med. Vi fikk ikke se en vellykket jakt, men jeg fikk flere bilder denne ettermiddagen enn jeg hadde fra før. Nå synes jeg at jeg ikke hadde grunn til å klage på utbyttet fra denne turen.

 Turen i Yala var over og nå var neste stopp regnskogen, Shinharaja Rainforest, som lå halvveis mellom Yala National Park og flyplassen i Colombo.