Mølen og Kurefjorden.

Nå begynner jeg å komme ajour med bloggen, men jeg ligger langt etter i å rydde på harddisken. Får vel håpe at det skal bli noe bedre tid i løpet av vinteren, men jeg er ikke sikker. Kalenderen begynner å fylles opp med planer.

Sist helg hadde bror min og jeg tenkt å ta en tur til Kurefjorden, en bukt som ligger litt sør for Moss, for å fotografere ender. Været satte en stopper for det, så i stedet ble det en tur til Mølen. Første fuglen som vi traff på var ikke noe jeg likte, en alkekonge som hadde blåst på land. Der har ikke de store sjansen til å finne tilbake til det rette element og konsekvensen er uunngåelig dersom ingen bærer den tilbake i det våte element.

Da vi kom over haugen og fikk se sjøen, var det nok hva en østlending vil kalle grov sjø, men en kan vel ikke skryte på seg slikt i Oslofjorden. Jeg måtte imidlertid prøve meg på litt landskap også denne helga. Om ikke sjøen var så grov, var det masse skum der bølgene slo inn over rullesteinen.

Solnedgangen ble i hvertfall fin og vinden løyet etter hvert. Så på søndag skulle vi forsøke oss på ender i Kurefjorden. Jeg skulle forsøke mitt flytende fotoskjul i sjø for første gang. At temperaturen var noen få røde og vannet like så, fikk stå sin prøve.

Jeg gjorde flåten klar, satte på kamuflasjenettet, skiftet til våtdrakt og så var det bare å komme seg ut i det våte element. Vi hadde observert noen ender langt ute i fjorden, så jeg la i vei i den retningen. Da jeg nærmet meg der vi hadde sett endene svømme og dykke, var det tomt. Fuglene hadde fløyet.

 Jeg svømte sakte rundt en lang stund og håpet at taktikken med å ligge rolig skulle virke som den ofte gjør på land. Ikke denne gang, det var bare ei kobbe som kom og holdt meg med selskap en kort stund. Til slutt gav jeg opp denne taktikken og la på svøm med vinden i ryggen innover i fjorden.

 

Problemet var det samme. Endene lettet på for langt hold, så etter hvert måtte jeg gi opp forsøket. For å komme tilbake til utgangspunktet måtte jeg nå svømme mot vinden. Vindfanget var ikke ubetydelig, så farta ble ikke stor.  Det tok lang tid!!!!!

Jeg kom meg tilbake i grevens tid før det ble mørkt. Fire timer i vannet, kalde bein og tendenser til krampe i leggene. Det er nok alt for lenge siden jeg har svømt så lenge med slikt utstyr. Må nok legge flåten i opplag til isen går. Den egner seg nok bedre i små innsjøer, mindre sjø og kortere avstander. Skal ikke så mye til før bølgene slo inn over "baugen"

Hornøya uten midnattsol.

Jeg hadde planlagt en tur i vår til Røst, men flere sa jeg heller burde dra til Hornøya. Så planen ble endret og flybilletter bestilt. Tre dagers fotografering skulle vel holde tenkte jeg, man kan jo bare gå opp og ned stien fra brygga til fyret.

Tosdag var utsikten som vist over, ikke mye å skryte av. Yr hadde spådd sol et par dager før, så jeg fikk prøvd regnfrakken til kameraet. Lyset blir ikke bra i slikt vær og bildene heller ikke topp, men hva skal en gjøre?

Da jeg så rundt  på landskapet, var det måker over alt. Etter hvert oppdaget jeg at måkene hadde ungene sine tett ved seg. Noen som nesten kunne fly og noen som var relativt små. Trivelig å se på!

På stien fra båthuset og opp til fyret hørte jeg hver gang jeg gikk forbi, en ivrig fugl som sang. Til å begynne med tenkte jeg ikke så mye over saken, men etter hvert ble jeg mer og mer nysgjerrig på hva det kunne være for en fugl. Jeg spurte en av de norske forskerne som bodde på fyret om han viste hvilken art det var. Da fikk jeg vite at det var lappiplerke, en "eksotisk" fugl med norske øyne. Dette må betraktes som en bonus på turen.

Jeg så den satt på blomster og ofte med en larve i nebbet. Tydlig mange unger å mette et eller annet sted.

Noe av det første som møter en når man går i land, er den store fjellskrenten som er full av krykkje. Et øredøvende leven. Det som overrasket meg mest, var at mange unger ramlet ut av redet og ble fort tatt av dage. Masse rester lå langs stien og under fjellveggen, men det er vel mange nok som vokser opp som kan bringe bestanden videre.

Det jeg synes var den største forskjellen på Hornøya og Rundø, er de hvite blomstene som vokste over alt. Fukleekskrementer er god næring for plantene hvis en skal bedømme blomsterprakten.
Det så ut til at både lunde, alke, lomvi og skarv gikk greit om hverandre i fjellsidene.

Med så mye aktivitet rundt en blir det nok av motiver.En ting er å ta bilder med motivet stille på bakken, men verre er det å få fokus i flukt. Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg tok eller hvor mange jeg har slettet, men dette synes jeg er teknisk vanskelig. Spesielt når bakgrunnen er annet enn himmel. Noen bilder betrakter jeg imidlertid som akseptable.

Da var det lettere å fotografere skarv som kom inn for landing enn lunden som kom rett mot meg i stor fart, over 60 km i timen. Fluktbildene har jeg tatt med 300 mm på frihånd, men jeg har skjønt at hadde jeg benyttet stativ med oljedempet hode, hadde det vært lettere. Ole Jørgen, som gav meg rådet, sier at det går greit med 600 mm å holde autofokus lockon under flukten. Jeg får forsøke denne metoden neste gang.

Alle ting tar jo slutt en gang, så også denne helgen. Jeg hadde fått beskjed om at skyssbåten skulle plukke meg opp kl 1200 søndag. Det var greit, men alle andre dager så hadde det vært en båt også kl 1500. Forskerne på fyret mente at det også var tilfellet søndag. Jeg benyttet meg derfor av det solskinnet jeg fikk om morgenen til å fotografere og ryddet ut av rommet i god tid til å rekke den siste båten. Det gikk ingen båt da, men heldigvis var det en lokal Vardøværing som skulle vise noen søringer øya og da var returen min reddet. Det heldige var at dette ikke ble en retur til Vardø, men en sightseeing tur helt ned til Reinøyskjæret. På veien fikk jeg noen bilder av fugl i sjøen og  kobbe. Det var vel nok fisk i området til mat for alle.