Høstfarger i fjellet.

Siste dagen, søndag, bestemte vi oss for å forsøke litt med landskapsfotografering. Dette er en sjanger jeg ikke har forsøkt meg på før, så hvorfor ikke prøve?

Det var bare å bytte ut den store telelinsa med vidvinkel og normalobjektiv. I tillegg måtte jeg også finne frem ND- og polarisasjonsfilter. Lange lukkertider og litt sprut i fargene blir resultatet sier de med mer erfaring. Det ble i hvertfall en begynnelse på noe nytt for meg. Fjellet er fantastisk i høstfarger før løvet blåser av og snøen kommer!

De tre bildene over har Henrik tatt med omtrent samme ståsted, men med en lenger brennvidde. For min del synes jeg det er artig å se hva hvilken virkning, brennvidde, lukketid og filtere har på bildene. Har etter dette bestemt meg for å kjøpe graderte NDfiltere. Da slipper jeg å trikse så mye med bildene i Photoshop for å få riktig eksponert himmel og landskap. Hvis dere har lyst til å sammenligne så er linken til Henrik ( http://fetnaturfoto.blogspot.com/2010/09/dovre-mer-enn-snhetta-og-moskus.html )

Påveien hjem kjørte vi innom Døråla. Etter å ha vært innom, skjønner jeg hvorfor dette etter sigende er Norges mest fortograferte dal. Må bare beklage at vi ikke fikk sol på løvverket og derved mer fart i fargene, men man kan ikke vente å få full klaff på alt en hel helg.
Jeg synes at vi hadde en trivelig helg og gjentar det gjerne.

Moskus på Hjerkinn.

Etter reinsdyrslakting gikk turen mot Hjerkinn for å ta bilder av moskus, forhåpentligvis i brunst. På veien opp stoppet vi på Dombås for å proviantere, stakk innom hytta vi hadde leid for å legge fra oss noe utstyr, og så var vi klare for første økt inne i skytefeltet. Det åpnet for sivil ferdsel kl 1600. Siste salve hadde ikke gått, så vi ble ventende ved bommen i over en time. Da vi enderlig kom oss opp til neste bom, den ved Snøheim, begynte vi å speide etter moskus . Det ville ikke være fotolys lenge, så det var bare å bruke tiden best mulig.

Heldigvis fant vi et par okser ikke langt fra veien på den andre siden av bekken. Litt vassing måtte til for å komme over. Det var tydelig at hormonene bruste i blodet til de to oksene, men de var ikke tøffe nok til å ta opp kampen med noen av de gamle.  God underholdning så lenge det varte i kveldslyset.

Så var det bare å komme seg tilbake til hytta, lage mat, hente Duy og deretter i seng for å få noen timers søvn før lørdagens økt.

Også denne dagen kjørte vi inn til Snøheim for å se etter dyr. Vi lot de to oksene fra fredagen være i fred, men gikk heller mot ei større gruppe som vi så lenger inn i fjellet på andre siden av Svånålegeret. Heldigvis var det enkle broer som gjorde det enkelt å krysse elva.

Disse dyrene lå stort sett rolig på tross av mange fotografer hang rundt.  Bare å roe det ned i påvente at noe skulle skje.

Etter noen timer med venting og få muligheter for nye motiver, bestemte vi oss for å forsøke lykken andre steder. Nest flokk så vi høyt oppe, på toppen av Tjørnhøkollen, så da var det bare å legge i vei. Vel oppe kom vi fort på "skuddhold" av flokken og fikk noen nye motiver.

Det var tydelig å se at sjefen gikk rundt og sjekket status hos kuene, luktet først og prøvde seg hvis det var OK ellers gikk han videre til neste. Han syntes ikke å bli lei av denne runddansen, det vil vel være vært strevet en dag. Vi fikk ikke oppleve det, men bare ett forsøk, tror jeg. Vinkelen på bildet ble i hvertfall ikke den beste.

Litt artig å se dette ansiktsuttrykket. Har ikke sett noe lignende på noen av turene jeg har vært på tidligere. Må vel ha noe med brunsten å gjøre.

Etter noen timer kom vi på relativt nært hold til å ta noen portretter av dyrene.

Timene gikk fort og det ble tid for å bevege seg tilbake til bilen før mørket kom. Søndag ble det kun en kort økt før vi kjørte hjem. Landskapsfoto sto da på agendaen.

Reinslakting nok en gang.

Etter å ha gått igjennom bildene fra forrige tur på reinsdyrslaktinga, fant jeg ut at jeg ville forsøke å få til noen nye innfallsvinkler. Jeg fant ut at siste dag for slaktinga på Valdresflya var fredag før Henrik, Duy og jeg skulle opp på Hjerkinn for å fotografere moskus, og vi bestemte oss for å ta en omvei på veien mot Dovre. Henrik og jeg kjørte fra Oslo på torsdag mens Duy tok toget rett til Hjerkinn på fredag.

Også dette tamreinslaget hadde over 1000  dyr som skulle slaktes. Prosedyren med å samle inn og skille dyrene var lik, men nå oppdaget jeg at før dyrene ble sendt ut for slakting, ble radioaktiviteten målt. Var det for høyt nivå, fikk dyret leve ett år til. Det overrasket meg at vi har problemer med høyt strålingsnivå så mange år etter Tsjernobyl. Dette skal visstnok ha sammenheng med at det er et godt år for sopp.

Fikk også vite at tre av de største bukkene går med GPS. På den måten kan gjeterne følge flokkens bevegelser. Slik har teknologien gjort sitt inntog i en tradisjonell næring.


Dyrene har ikke stor sjanse til å vri seg unna når de legges i bakken på denne måten. Effektive og erfarne folk gjør jobben raskt med sortering og eventuelt merking dersom dyrene får leve videre.

Forsøkte nok en gang å ta bilder inne i innhegningen da reinen løp litt rundt. Synes ikke det er lett å få autofokus til å låse seg til ett dyr som blir skarpt. Det blir for mye bevegelse. Jeg må nok jobbe mer med dette for å få de bildene jeg ønsker, en sjanse til i høst som jeg vet om, bukkeslaktinga i slutten av november.

All reinen som hadde sluppet ut igjen, holdt seg rundt innhegninga og ventet tydligvis på de som fremdeles var innenfor gjerdene. Dette gav en fin anledning til å forsøke litt panorering når de løp litt frem og tilbake. Vet ikke helt hva jeg skal mene om resultatet. Øynene er ikke helt skarpe, men er det bra nok? (Bildene er tatt med et håndholdt kamera med lukkertid på 1/25 sek og 200 mm). Synes også det er litt artig med flere enn ett dyr på bildet da den relative bevegelsen mellom dyrene også bidrar til forskjellig grad av uskarphet.

 

 

Litt etter lunch pakket vi sammen fotoutstyret og satte kursen mot Dovre. Neste innlegg fra Hjerkinn kommer når jeg har gått igjenom bildene.

Reinslakting.

Med september kommer høsten og slaktetid for husdyr på sommerbeite og jakt på elg, rein og annet småvilt, med andre ord, tid for høsting. Jeg har sett reinsgjerdene i Valdres flere steder og derved blitt minnet om at slakting av rein også er en mulighet til å få noen fine bilder. Ole Jørgen Liodden har flere gode bilder fra  Valdresflya. Jeg har tenkt tanken uten å ha gjort noe med den.

Tilfeldighetene ville det slik at denne helgen var jeg med min kone på tur til Bitihorn.  På stien mot toppen kom vi i prat med noen som fortalte at denne helgen var det slakting av rein ved Olefjorden. Jeg grep muligheten og reiste dit for å se på og forsøke å ta noen bilder.

Den moderne tid har også nådd denne næringen, helikopter ble brukt til å drive dyrene sammen og inn i innhegningen hvor man skilte ut de dyrene som skulle slaktes fra de som får leve videre. På denne slaktinga ble jeg fortalt at de plukket ut de minste kalvene og de som var for gamle, 10 år er aldersgrensa. Senere i høst er det en ny slakterunde. Da er det bukkene som plukkes ut, men det skjer først etter at parringa er over. 

Under sorteringen plukkes dyrene ut, de som skal sendes til de evige jaktmarkeder sendes ut ei luke, mens de kalvene som ikke er merket og som får leve videre sendes ut en annen luke for merking. En ny farge for hvert år slik at man kan bestemme alderen på reinen.

Lom

Jeg har lenge ønsket meg et tjern med lom, men det har så langt blitt med det. Etter et tips om et mulig sted, dro jeg av gårde. Først måtte jeg avvikle ferie og så bar det av sted. Jeg visste at det var sent, kanskje for sent, siden ungene var flyvedyktige og hadde dratt sin vei. Tok sjansen på at de kanskje skulle komme innom i løpet av kvelden / natta.

Jeg kom fram på lørdag kveld og fikk se en fugl ligge på vannet. Kom meg fort i posisjon og begynte å fotografere. Pga avstanden forsøkte jeg først med 500 mm og 2x konverter, men det synes jeg ikke fungerte selv om fuglen lå på vannet. Etter å ha skiftet til 1,4x gikk det greit.

Fuglen svømte litt frem og tilbake før den lettet. De første forsøkene var ikke vellykket, så da landet den på nytt i vannet, svømte tilbake til startposisjonen og forsøkte på en ny start. Et par forsøk, så forsvant den over tretoppene og jeg så den ikke mer.

Mens jeg satt og ventet, måtte jeg forsøke noe nytt. Vet ikke helt hva jeg synes om bildene,  men det er i det minste et forsøk på en litt annen type naturfoto.

Vannliljer i motlys

Speiling av skog.

Sommerferien 2010

Ferien på Beitostølen ble i år en del små turer og en bretur til Fresvikbreen. Av og til hadde jeg med meg 500 mm telelinse og av og til ble det litt makro. Det fikk stort sett bli det jeg kom over. Fikk noen nye arter på brikka.

Denne fjæreplytten holdt meg med selskap i lang tid. Den både løp og fløy foran meg en god stund og var svært tillitsfull. Det overrasket meg at jeg kunne komme så nær den.


Denne lille karen fløy også foran meg en stund og var vanskligere å komme på hold av. Har ikke bestemt arten, men jeg lurer på om det er en unge som ennå ikke har byttet fjær til voksen drakt.

Det ble tid til litt blomstersafari også.

Årets bretur gikk opp på Fresvikbreen. Ikke akkurat en fysisk eller klatreteknisk utfordring, men det var en fin tur med bra utsikt fra toppen. I følge min GPS så hadde toppen på breen blitt ca 8 m lavere enn da kartene ble målt opp. Den snøen som lå igjen på toppen og på snøfonnene på veien opp var gammel, minst fra vinteren 2008/9. Det var også tydelig i brekanten at den trakk seg tilbake.

  Litt ned fra toppen nyter vi utsikten innover Sognefjorden. Vi kunne se nesten inn til Årdalstangen.

Dette området er en del av en tidlig kraftutbygging. Synes denne lille demningen er litt artig. Ved å måle vannstanden i denne breelva, finner man vannføringa. Enkel ingeniørkunst, men det skulle ikke forunde meg om NVE fjerner dammen for å sette naturen tilbake til den opprinnelige tilstand før utbyggingen.

 I fjor brukte jeg en lang helg på Gossen for å få bilde av hjort. Den gang uten hell, men nå da jeg var ute og kjørte en tidlig morgen, fikk jeg se noen dyr i skogkanten. Først hadde jeg ikke med meg kamera, men dagen etter forsøkte jeg meg på nytt.Jeg var heldig og fant et dyr som var villig til å posere. Ikke akkurat en stor kar, men artig å få et hjortebilde

Beversafari på Øyern.

Da er sommerferien over for denne gang, og det er tid for å komme ajour med bloggen. Rett før jeg dro, var Duy Ahn Pham og jeg på beversafari hos Henrik Strømstad i Øyerndeltaet Naturreservat. Vi møtte opp på Staoilstasjonen etter arbeidstid. Det var solskinn og flatt vann, så forholdene var gode for fotografering. Henrik visste også hvor han skulle ta oss med for å finne bever. På veien kom vi over ei strandsnipe med en unge som var flyvedyktig, men som ennå ikke hadde fått fjærdrakten i orden.

Beverne fant vi etter hvert, men ikke alle var villige til å la seg fotografere. De likte seg best i skyggen og mellom busker og kvist. Resultatet ble lange lukkertider og mange bilder med forstyrrende elementer. Det er greit når det ikke koster noe å slette. Jeg skjønner etter hvert at "råtassmetoden" i behandling av bilder er: Plukk ut det du vil ha og slett resten.

Synes jeg måtte ta med dette bildet på tross av at greinen oppe til venstre ødelegger det. Tennene, som ikke akkurat er blendahvite, kommer tydelig fram. Ingen tvil om hva denne karen lever av, men Henrik påpekte at nå om sommeren lever beveren for det meste av gress og vannplanter. Vi fikk derfor noen bilder i bedre lys langs gresskanten.

Beveren var normalt ikke lett å komme innpå. De fleste gangene vi kom for nært, endte det bare opp med ett plask med halen og så dykket den. Fikk imidlertid et par bilder på relativt kort hold.

Alle gode ting tar jo en gang slutt, hvilket også skjedde denne kvelden. Det hadde vært en trivelig kveld på vannet med Duy Ahn og Henrik. Turen på Øyerndeltaet kan absolutt anbefales.