Vi, Duy Phan, bror min Leif og jeg, hadde ti dager i Øst-Finnmark. Planen
var tre dager i Syltefjorden med bl. a. besøk ute på Stauran, tre dager på
nordsiden av Varangerfjorden og til slutt tre dager i Pasvik.
På veien fra Kirkenes til Syltefjorden var det ikke mye liv å se, noen lom som lå og ventet på at isen skulle smelte inne i fjellet og mange havørn som satt på langs fjæra. Vadefuglene glimret med sitt fravær, vi så nesten ingen vader hverken langs Munkfjorden, Varangerbotn eller ved utløpet av Tanaelva, Høyholmen.
Der så vi kun ett par gravender, noen myrsniper og sandlo. Det var bare den som lot seg avbilde med et rimelig brukbart resultat.
Det var bare å komme seg videre slik at vi fikk avtalt neste dags tur med Ørjan før dagen var omme.
Yr hadde spådd regn og vind fra 12 til 15 m/sek hele uka, så dette kom til å bli en sur fornøyelse.
Neste dag var vi på plass i rimelig tid borte hos Ørjan, så da var det bare å få fotoutstyret ombord i båten, på med noen gode varmedresser og så var det å gå relativt sakte utover fra Hamna til Stauran. Vi kom oss i land og rigget oss til med kameraene. Det ble for det meste fotografering med 600mm objektivet. Det ble en utfordring rent vektmessig å få til gode fluktbilder. Liten treffprosent, men det ble noen som satt brukbart. Det er nok ingen annen løsning på det problemet enn å trene mer, D3 og 600 mm er ikke lett å få gode panoreringer med på frihånd.
Aktiviteten var som forventet, fly rundt, hente litt materiell for redene, litt kjærlighet og krangle med naboen.
Rundt fuglefjellet var det flere ørner som sirklet rund. I følge Ørjan var det nok mest krykkjer den var på utkikk etter eller ungene deres litt senere på våren. Ikke bare var det trusselen fra lufta som var en trussel for fuglene, men også reven fant dette matfatet attraktivt. Det kan vel bli vel bratt for en rev også?
Yr tok heldigv is feil når det gjaldt nedbør, men de klarte å spå vinden. Så etter to dager i ura ved sulene hadde vi fått ut av dette det vi hadde fantasi til. Må nok tilbake etter å ha gått igjennom bildene.
På veien fra Kirkenes til Syltefjorden var det ikke mye liv å se, noen lom som lå og ventet på at isen skulle smelte inne i fjellet og mange havørn som satt på langs fjæra. Vadefuglene glimret med sitt fravær, vi så nesten ingen vader hverken langs Munkfjorden, Varangerbotn eller ved utløpet av Tanaelva, Høyholmen.
Der så vi kun ett par gravender, noen myrsniper og sandlo. Det var bare den som lot seg avbilde med et rimelig brukbart resultat.
Det var bare å komme seg videre slik at vi fikk avtalt neste dags tur med Ørjan før dagen var omme.
Yr hadde spådd regn og vind fra 12 til 15 m/sek hele uka, så dette kom til å bli en sur fornøyelse.
Neste dag var vi på plass i rimelig tid borte hos Ørjan, så da var det bare å få fotoutstyret ombord i båten, på med noen gode varmedresser og så var det å gå relativt sakte utover fra Hamna til Stauran. Vi kom oss i land og rigget oss til med kameraene. Det ble for det meste fotografering med 600mm objektivet. Det ble en utfordring rent vektmessig å få til gode fluktbilder. Liten treffprosent, men det ble noen som satt brukbart. Det er nok ingen annen løsning på det problemet enn å trene mer, D3 og 600 mm er ikke lett å få gode panoreringer med på frihånd.
Aktiviteten var som forventet, fly rundt, hente litt materiell for redene, litt kjærlighet og krangle med naboen.
Rundt fuglefjellet var det flere ørner som sirklet rund. I følge Ørjan var det nok mest krykkjer den var på utkikk etter eller ungene deres litt senere på våren. Ikke bare var det trusselen fra lufta som var en trussel for fuglene, men også reven fant dette matfatet attraktivt. Det kan vel bli vel bratt for en rev også?
Yr tok heldigv is feil når det gjaldt nedbør, men de klarte å spå vinden. Så etter to dager i ura ved sulene hadde vi fått ut av dette det vi hadde fantasi til. Må nok tilbake etter å ha gått igjennom bildene.
