Dag 3 i Masai Mara, Kenya

En ny dag og nye muligheter. Denne dagen dro alle tre bilene for å se på gnuvandringa. Første stopp på veien var løvene i soloppgangen. Alle hunnløvene og ungene var gode motiver. Ungene er som kattunger, men bare litt større. Oppførselen er stort sett den samme. Da jeg satt og så på dem leke, tenkte jeg på den kattungen ungene mine kom med for mange år siden.

Jeg registrerte at både BBC og National Geografic har utpekt dette området som verdens beste når det gjelder katter! Jeg fikk jo nye settinger hver dag. Ikke rart at jeg ikke ble lei av disse motivene.

Etter stoppet ved "løvebakken" bar det i bra fart mot Masai Mara Nationalpark, og som dagen før var det masse gnu på veien mot kryssningspunktet. Igjen måtte jeg forsøke meg litt på panorering, denne gangen på 1/40 sek.

Etter hvert kom vi frem til utsikspunktet. Det var som jeg hadde opplevd før Masai Mara, for mange turister som alle skulle ha orkesterplass. I tillegg var det mange av sjåførene i safaribilene som ikke så ut til å skjønne hva som skjedde.

Vi ble stående på den siden som gnuene svømte fra, og avstanden til der de hoppet ut i elva ble for lang. Jeg brukte stort sett 600 mm og 1,4x converter. Bildene ble fotografisk ikke mye å rope hurra for, men det var en opplevelse jeg vil huske lenge.

Vi så som vanlig store flokker med gnu som gikk og gresset på vei mot kryssningspunktet. Trykket økte etter hvert og de som var nære elva ble etter hvert mer og mer urolige. De samlet seg på toppen av elvebredden og så kom noen etter hvert ned til elva. Det var pussig å se hvordan de stod og nølte for så plutselig å bestemme seg for å hoppe ut i vannet.

Da de første dyrene var på vei, var det mye lettere for de neste å følge etter. Det ble etter hvert som en kontinuerlig bue på tvers av elva med svømmende gnu. En ting var at gnuene pga hoppingen kunne brekke benene når de landet på grunt vann, men det lå også store Nilkrokodiller og ventet på mat i vannet. Vi fikk se hvordan en av dem tok en gnu. Den ble ganske enkelt dratt ned under vann og druknet. Ikke mye dramatikk. Da den hadde sluttet å kjempe, dro krokodillen den mot land, snurret den rundt slik at ett lår ble revet løst og så skjønte vi at kjøttet ble lagret slik at det kunne fortæres senere, mørt og godt.

Uansett så viser dyerene stor energi når de krysser elva, tydelig å se at dette er ikke det elementet de liker seg i. Kom seg fort ut i, fort over og opp på den andre siden. Jeg skjønte etter hver at på den siden burde også jeg ha vært, men slik gikk det ikke.

Etter denne kryssningen var det tid for lunch. Vi brukte å ta med oss en picknickkurv i beste engelske stil. Sjåførene trakk frem bord og stoler fra bilene og disket opp med en god lunch som kokken hadde sendt med oss. Et trivelig brekk midt på dagen mens lyset var litt for hardt uansett. Her nyter Asbjørn og Kjell maten med en lokal Tusker, (øl), under et enslig tre på gressletta.

Sebraer er det alltid i nærheten. Jeg så etter flere på rekke og rad, men klarte ikke å få mer enn to til å oppføre seg. Når det var tre eller fire sammen, ble det alltid usymmetri. Noen elefanter gikk også og gresset på slettene. De gav en litt annen dimensjon til lanskapet.

Vi tok en kortere vei tilbake mot leiren for å  spare en times kjøring. I dag gikk det bare på hengende håret. Godt vi kjørte Landrover og firehjulstrekk. Vannet var på vei opp og nå var det allerede over stigbrettet.

Over på den andre siden var det igjen katter som var i fokus. En leopard var observert langs en liten bekk. Vi fant den etter litt kjøring frem og tilbake langs kanten. Da vi fant den, stod den og drakk og etter kort tid var det bare å slappe av.

På turen hit hadde vi mistet bilen til Ole Jørgen. Etter litt frem og tilbake med guidene fikk vi vite at de hadde stoppet  ved et løvepar. Parring, så vi kjørte raskt tilbake.
Guidene kunne fortelle at hannløven hadde tatt livet av ungene for kort tid siden. Nå skulle han spre sine gener og løvinnen var klar ganke fort. Akten skjer hvert kvarter i en uke. Ikke rart at de ligger og slapper av mellom slagene. Tror bildene taler for seg selv.

Etter dette var det bare å passe på klokka, ny solnedgang, så vi måtte komme oss i posisjon igjen. Nok en dag var over med masse jobb på brikkene.

Når sola kom under horisonten, ble fargene helt annerledes. Tar med et bilde av himmelen som er tatt bare ti min senere. Det skjer fort knapt en grad sør for ekvator.

Dag 2 i Masai Mara, Kenya

Vi ble vekket med en kopp kaffe og en kjeks litt etter fem. Ingen grunn til å lure på om en skulle opp. Det var bare å få på seg klær for å komme seg i bilen i tide. Ut fra leiren før det ble lyst og tilbake etter at det var blitt mørkt. Alt lyset morgen og kveld skulle utnyttes for det det er verdt.

Som oftest var kveldshimmelen mer spektakulær enn morgenen, men denne dagen var annerledes viste det seg. Først kom vi forbi noen giraffer før vi kom bort til høydedraget med løvene. De var på vei tilbake til skyggen for å sove gjennom dagen. Ikke mye å fotografere denne morgenen annet enn noen bilder i motlys, men det var ikke kaldt nok til at pusten ble synlig. Bedre lykke neste gang.

Etter denne korte stoppen, bar det i full fart mot et punkt der det forhåpentligvis skulle være gnukryssing.  Vi måtte kjøre ganske langt, og det var gnu overalt i store mengder. Mengden var nesten ikke til å begripe dersom en ikke har sett det selv.

Vi stoppet for frokost på veien og jeg prøvde meg litt på panorering. Ikke lett med håndholdt 600 mm med lukkertid på 1/20 sek. Om det ikke er helt førsteklasses, er det en start på noe uprøvd.

Det er lettere å få skarpe bilder når de står stille eller ligger, men problemet er heller å isolere motivet. Det var nok av muligheter, men vårt fokus var heller å fotografere kryssingen.

Denne dagen ble det ikke store flokken som krysset elva. Mange timer venting så tiden ble bl. a, fylt med å følge noen bietere som stadig vekk satt på en busk rett forran bilen. Fine fugler, men det var ikke derfor vi var der.

Etter noen timer og liten aktivitet satte vi kursen hjemover. Det hadde bare vært noen få dyr som krysset den dagen, og jeg fikk ikke noen bilder som var verdt å ta vare på. For å få med oss kveldslyset satte vi kursen mot leiren. Vi skulle ha tid til å stoppe en gang eller to på veien før det ble mørkt.

Første stopp på veien var ved en kulp hvor  det var flodhester. De ligger ganske tett og gjør fra seg i elva. Med lav gjennomstrømning blir vannet godt gjødslet. Ikke akkurat parfymelukt. Lav vinkel er tingen, så vi fikk lov å gå ut av bilen og legge oss ved vannkanten.

Noen går lavere enn andre, alt for en riktig vinkel. Vi som ikke fotograferte måtte passe på, dyrene beveger seg fort både i og over vann. Ikke alltid lett å følge med på hvor de er når de er under, og så kan de plutselig dukke opp litt nært. Ganske aggressive dyr.

Litt variasjon av motivene.

Alle hanløvene i parken har eget navn. Jeg husker ikke alle, men dette var en kar i sin beste alder. Hvor mange løvinner denne karen har vet ikke jeg, men han har et ganske stort territorium som han passer godt på 

Denne karen kom rett mot oss og gikk mellom bilene. Kunne tatt bilder med vidvinkel fra lav vinkel. Det hadde blitt en ny vri, men jeg hadde ikke rigget meg for den muligheten. Fikk nøye meg med andre brennvidder og et høyere standpunkt. Dette er en kar det står respekt av.

Det ble en fin solnedgang denne kvelden. Ole Jørgen hadde en plass hvor vi fikk noen dyr i forgrunnen med blåne på blåne før himmelen tok over.

Dag 1 i Masai Mara, Kenya

Endelig var turen til Masai Mara kommet. Så frem til å få litt selskap og å få flere dager i samme område for å kunne jobbe mer med motivene. Etter ei natt møtte jeg Ole Jørgen og de andre til frokost på hotellet i Nairobi. En times flytur i stedet for åtte timer i bil. Det var ikke større maskin enn at da vi fikk lastet inn ni passe store nordboere og alt fotoutsyret, så var maskinen full.

Vi hadde ikke mer enn kommet oss inn i safaribilene så fikk vi beskjed om å finne frem fotoutstyret. Det var noe på veien til leiren som kunne være interessant. Første stopp ble en geopard med en unge. Passe leken som enhver kattunge. Mora fikk ikke være i fred lenge av gangen, men det ble en pause mellom alle krumspringene.

Det er rart å sitte i en safaribil bare meter unna disse rovdyrene. To skritt fra bilen og så blir en plutselig mat.

Neste stopp var på vei til teltleiren der vi skulle bo. Lunchen ble inntatt ved en bekk hvor det var observert en leopard tidligere denne morgenen. Litt leting langs elveleiet og så fant vi dyret bak noen busker.

Ole Jørgen passet på å få bilen hvor han satt i riktig posisjon. Det var mye å lære av hans evne til å forutse hva som skulle skje og stå i riktig vinkel i forhold til objektet man skulle ta bilde av, bakgrunn og lys. Det var i hvertfall helt sikkert at det faktum at vi her kunne kjøre hvor vi ville, gjorde det mulig å ta langt bedre bilder enn det som hadde vært mulig tidligere i uka.

Dette var en start på oppholdet i Masai Mara som lang oversteg våre forventninger. Tiden gikk fort og det var bare å komme seg videre til leiren, få satt fra seg bagasjen i teltene, spise lunch og komme seg ut igjen. Det var bare å finne leoparden igjen og fortsette der vi forlot den. På veien dit kom vi forbi et par sjakaler. De lå i skyggen og slappet av, men da bilen kom  for nær, trakk en av dem seg unna. Ganske sky dyr.

Ikke lang tid etterpå fant en av de tre bilene igjen leoparden og vi var rakt i posisjon til nye bilder av det fine dyret.

Guiden i bilen vår var ivrig etter å vise oss løver som holdt til på et høydedrag med tett vegetasjon som gav bra skygge om dagen. Vi skimtet fort hannløven mellom buskene. Det var bare å vente på at hele gruppa skulle komme ut i det åpne terrenget for å begynne nattens jakt.

Etter hvert kom det ut fire hunnløver og mange unger, nærmere ti. For dem var livet bare en lek. Enten sloss de med hverandre eller så forsøkte de seg på mødrene. Disse var ikke så lekne som geopardene.

Her holdt vi på så lenge det var fotolys og kom tilbake til leiren i mørke. Litt av en start på dette oppholdet. Nå var det bare å få seg en rask dusj i form av tilmålte 20 liter vann, middag og så hoppe i seng. Neste dag skulle vi komme oss i posisjon før soloppgang, for ett eller annet motiv.

Lake Elementeita, Kenya

Den uka jeg reise rundt på egen hånd hadde ikke reisebyrået valgt de dyreste stedene, men jeg var mer enn fornøyd med standarden. Det var generelt god mat og det lokale ølet smakte godt hver kveld etter lange dager på støvete veier. Legger ved et par bilder for å vise standarden.

Lake Elmenteita er en privat park som nettopp var åpnet for publikum. Vi fikk med en ranger for å vise oss veien rundt i parken. God lokal kjennskap er viktig for å komme innpå situasjoner som er verdt å forevige. Parken har ingen rovdyr, bare firbente drøvtyggere og fugler.

Første nye arten vi kom over, var en svartvingeglente. Må innrømme at jeg rent generelt ble overrasket over det store antall fuglearter og hvor ofte vi så rovfugl i alle parkene.

Vannbukken hadde jeg sett i alle parkene, men dette var første gang jeg så at den vasset ut i vannet. Guiden fortalte meg at grunnen til navnet var at den brukte vann som et sted å flykte når den ble utsatt for farer. Det er mye man får vite av en erfaren guide.

Parkens hovedattraksjon var giraff, men også her var det mange bøfler. Forsøkte å få isolert et individ i det høye gresset, men det var nesten ikke mulig med de begrensningene vi hadde på hvor vi kunne kjøre. Det gikk nesten, men bonusen ble at en silkehegre kom med på bildet.

,Etter noen timers kjøring fant vi en gruppe på fem- seks giraffer. De var enten inne blant de høye trærne og spiste av trekronene eller på vandring ute i det harde lyset. Ikke mye histore å knytte til disse bildene annet enn at det er en opplevelse bare å beskue det som skjer. Det er av og til viktig å huske på at man ikke må glemme å ta med seg naturopplevelsene fra turene.

En liten uke på egen hånd var over. Jeg hadde fått med meg mye, men ser helt klart at man må ha mer enn en dag i hver park for å kunne jobbe litt mer målbevisst med hvert motiv. Det blir fort bare vanlige turistbilder av å rushe gjennom mange parker slik jeg endte opp med å gjøre på slutten. Det ble i hvertfall en erfaring det blir godt å ta med seg videre.

Nå bærer det tilbake til Nairobi hvor jeg skal møte Ole Jørgen Liodden og de andre som jeg skal være sammen med i Masa Mara.